skillingsaas

Nå er det lenge siden det har kommet noen oppdatering, og det beklages på det sterkeste! Vi har vært litt rundt omkring overalt, og nettet har vært superdårlig! I tillegg har jeg flyttet til et nytt soverom, uten internett. 

Siden sist har vi ridd på hest på stranda i solnedgangen, vært ulovlige innvandrere, feiret Jonas' bursdag i Beirut, markert kvinnedagen med Kvinneunionen til PLO, vært på enda en veggmalingsøkt i Burj El-Barajneh, besøkt Sabra/Shatila og jobbet, jobbet og jobbet! I helgen skal vi slappe av litt, før søndag går til forlovelsesfest på kvelden, og kanskje et besøk i en ny leir; Burj El-Shamali i Sour. Vi gleder oss! 

Akkurat nå sitter vi på taket og røyker vannpipe, og det er supervarmt! Type ekte norsk sommerdag, med blå himmel uten en flekk av skyer, og en bris som gjør det levbart. Det var det ikke i går. Til dere som klager over hvor kaldt det er i Norge; dere aner ikke hvor hardt det er å måtte dekke til knær og skuldre i 25 grader!!

Det er over ti forskjellige leirer i Libanon, spredt ut over landet, og alle har sine fordeler og ulemper. Det eneste de har til felles er at de ble bygget som en midlertidig løsning for 60 år siden, og ingen skulle ha bodd her nå. Iallfall ikke 4.generasjon etter de første flyktningene. Vi har prøvd å besøke så mange leirer som mulig, og har hittill vært i Rashediyeh og Al Bass i Tyr, og Mar Elias, Burj El-Barajneh og Sabra/Shatila i Beirut.

Av disse er det Rashediyeh og Sabra/Shatila e fram nå, for å beskrive palestinernes liv, -eller tilværelse-, i to forskjellige leirer. Boforholdene er ca like bra, det er stor forskjell innad i leirene, både på standarden på husene, forfallet av disse, og hvor mange som lever i hvert hus. Noen er så "heldige" å bo i de litt større husene FN en gang bygde, men etterhvert har man måttet bygge sine egne hus, huker og skur. Det er bestemt at siden en flyktningeleir kun skal være midlertidig kan man ikke bygge den ut, så etter seksti år med venting og fire nye generasjoner er det bare en ting å gjøre: bygge der det er plass imellom, og oppover.

Sabra/Shatila ligger i Beirut, og er to leirer som går over i hverandre. Noen mener det er kun hovedgaten i leiren som heter Sabra, andre mener dette er en egen leir. Dette er åstedet for noen av de mest kjente massakrene, og offerene ligger begravd i massegraver midt i leiren. Det var ikke tid eller mulighet for tradisjonelle begravelser, da det var for mange på for kort tid, så de ble begravet i det de døde i, uten velsignelser eller grasten. Alt de har er en felles, navnløs minnesten, midt på en stor gressplen. Shatila er en av de "styggeste" campene, med gamle hus hvor du fortsatt finner kulehull og andre merker etter krig og uroligheter. Men hovedinngangen er en stor gate ("Sabra"), som er fylt av selgerglade syrere og masse liv. Det er som å komme inn i en litt rassert ghetto midt i Beirut. Det er hardt for de som bor i leirer i Beirut, å se den mest fremmadkommende byen rett utenfor vinduet, men mennesker som får gjøre hva de vil, og har en mye mer liberal livsstil enn hva de i campene har, hvor den konservative muslimske troen går igjen i alt man har på seg og gjør, og sladderen løper raskere enn rottene.

Rahediyeh er av de palestinske flyktningene selv ranket som den andre beste leiren å bo i, da det er relativt godt om plassen, med åkre, strand og fotballbaner. Det lite merker etter krigene leiren har opplevd, da den sist gang ble omtrent jevnet med jorden, og alt måtte bygges på nytt. Gatene er brede, så det er lyst og åpent, og bilene slipper til nesten overalt. Det er likevel noe som trekker kraftig ned; checkpointen i inngangen. Libanesisk millitære kontrollerer alt som går inn og ut, og bryr seg ikke med tid og sted når de bestemmer seg for å ta tilfeldige sjekk av både pass og bil. Dessuten er det kun en inngang, så når man kommer fra Tyr, nærmeste by, må man kjøre hele vegen rundt leiren først. Soldatene er heller ikke oppdratt i å være høflige, og dette er ikke et krav til de, på linje med engelskkunnskaper eller vanlig folkeskikk. Det er ydmykende og nedsettende for palestinerne å bli behandlet som kriminelle hver gang de kommer hjem fra jobb eller en tur i byen. I tillegg er Rashediyeh den leiren som er nærmest Palestina. De ser ikke ut på frie libanesere når de ser ut av vindene, men går de opp på nærmeste tak kan de se fjellene som skiller dem fra hjemlandet, og forteller gjerne hvor mange kilometer det er i luftlinje til huset "deres", selv om de aldri har vært der, og kanskje aldri får sett det.

Rashediyeh om natten. 

Shatila



 

I dag var vi invitert på lunsj hos en av kompisene våre fra Hanzala, sammen med flere venner, og før første gang siden vi ankom Libanon fikk vi servert fisk! Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet fisk, men nå savner jeg det egentlig bare enda mer. Ingen fisk i verden slår norsk tradisjonell fisk! (Sushi er en egen sidekategori btw). Resten av lunsjen var fantastisk da, med hummus, en salat med et arabisk navn jeg ikke husker, og pomme fries. 

Etter lunsjen gikk vi en tur sammen med de, og de viste oss en ny del av Rashediyeh hvor vi aldri har vært, men store åkre. Været var kjempenydelig, til tross for litt mye vind, men Rashediyeh viste seg fram på sitt beste. Vi spiste sykkerstenger, som smaker kjempesøtt! De lager juice og en type sukker av det, men ikke er ikke det samme som sukkerrør, som vanlig sukker blir laget av. En av de hoppet ut i åkeren og knakk av til oss, og etterpå fikk vi vite at om bonden hadde sett han hadde han tatt klærne hans. Det var ganske godt, men litt kvalmende i lengden, men følelsen av å gå på den slitne traktorvegen i solskinnet, med grønne åkre begge sider og denne sukkerplanten i munnen vil jeg huske for alltid! Typisk nok la jeg igjen kameraet hjemme, så dere får ikke se det (enda). 

Etterpå dro vi til Hanzala (som alltid) og røyket vannpipe og så italiensk fotballkamp, før vi dro hjem og fikk møtt eldstedatteren til hun vi bor hos, som er på besøk fra Danmark. Enda en flott dag i Rashediyeh! 

Enda en uke ferdig, uten store oppdateringsbehov. Dagene gikk som normalt, og jeg har begynt i jobben som sekretæren for lederen på Abo Jihad. Det funket bra, hittill har jeg kun skrevet en engelsk e-post da, men jeg tror jeg gjorde det bra. Fikk iallfall skryt for å skrive kjapt på PC, og "se smart ut". Jippiii! 

I helgen dro vi en tur til Beirut, og møtte årets YPS-team (Young Solidarity for Palestine) fra Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole, og lærer Torgrim. Det var kjempekos! Gruppa virket veldig kule, og vi fikk være med de på et media-senter for barn og ungdom utenfor Mar Elias-leiren i Beirut. Etter det dro vi ut og spiste med Torgrim, og Jonas fikk den etterlengtede biffen sin, som han har snakket om i femten av tjue dager her i Libanon. Lengselen etter kjøtt er stoor hos gutten! Vi leide oss inn på hotell og nøt en frinatt fra leiren. Det var herlig å bare slappe av, og leke turister i 48 timer. 

I dag har vi stort sett bare slappet av. Planen var at YPS-gruppa skulle komme til Rashediyeh, men sjåføren deres var to timer forsinket, så de rakk det ikke, siden de var innom en annen leir først. Kjipt det, men vi møter de nok i Norge igjen. De har invitert oss til å snakke på festivalen deres, og det er kult! 

Bortsett fra å vente på YSP-gruppa som aldri kom, ble vi invitert opp på taket til en av disse fugle-temmerene. Vet ikke om jeg har nevnt disse før, men dette er kult! Noen av de som har hus med takterasser driver med temming av ville duer! Eller, ikke temming, men de er venner med de.. På en måte. Det er et tillitsforhold hvor duene får mat osv, i tillegg til at det er en sport å fange hverandres duer. De merker duene med tape, også skal en persons duer fange en av de andre duene. Sykt mye man kan finne på når man er stuck i en flyktningeleir as! Det kule var at vi fikk holde i duene da! :D

I dag var vi på en fantastisk tur til Burj el-Barajneh en annen flyktningeleir, i Beirut. Vi dro med en gjeng fra Hanzala (vannpipe-cafeen vi pleier å henge), for å male på vegger! Veggene i leirene er dekket av bilder, skrift, og plakater, av bla a det palestinske flagget, Yassir Arafat og fred. Vi dro dit for å lage muren lik en av murene her i Rashediyeh; malerier av Palestina, hvor man trekker ut en by eller landsby, og skriver om den. Som når den ble okkupert, posisjonen i grader, og hvor mange kilometer den er fra hovedgaten i leiren. De er veldig kule, så jeg forstår hvorfor de også ville ha en slik mur i Burj el-Barajneh. 

Det ble mye skraping av vegg, maling, morsomheter, og falaffel. Vi hadde det vannvittig morsomt, og møtte masse nye mennesker. Vi blir skikkelig godt tatt vare på av gjengen på Hanzala! I tillegg møtte jeg en fantastisk dame dom var redd for at jeg skulle bli forkjølet, og ga meg en stikkegenser, selv om jeg hadde med andre klær. Det er den på bildene. Også prøvde hun å fore meg opp på kaker. Enda en herlig palestiner!

Jonas savner Mona, men fant en venn her også. 

Den herlige damen som ga meg genseren.

Har ikke oppdatert de siste dagene, fordi dagsrytmen har vært annerledes pga helg, og vi har ikke vært hjemme når det har vært internett. Vet ikke om dere har skjønt systemet, men strømmen her er lite stabil. Den bytter mellom å være "governmental" og generator. Dette er heller ikke familiens egen generator, men tilhører en mann som gir strøm til mange av husene her. Eller.. gir og gir. De betaler 100 dollar pr. mnd, noe som tilsvarer 1/6 av lønna for mange, og gjerne enda mer. I tillegg er denne strømmen superustabil, og detter ut og inn hele tida. Den er ikke verdt pengene, men ingen tør å si ifra, for han med generatoren har makta, og kan kutte strømmen deres enda mer. 

Uansett, her kommer en kjapp oppdatering fra helga! 
Fredag hadde vi fri, da biblioteket var stengt. Soad, som driver biblioteket, har jo vært opptatt med å ta vare på sin nyopererte mann, som forresten har kommet ut av sykehuset. Vi møtte han i solskinnet, og han gikk for egen maskin. Det er første gangen jeg har sett et mirakel!
Uansett, siden vi hadde fri, bestemte vi oss for å dra til Sor en tur, etter frokosten hos Omar (som var kjempekos!). Sor (/Tyr) er byen Rashediyeh ligger i. Det tar ti min å kjøre dit ellernoe. Ja, forresten! Jeg har helt glemt å fortelle dere om den superfantastiske kollektivtrafikken her! Mamma kommer til å hate meg for at jeg skriver dette, men shit'au: Du går litt ut i vegen, og står der til en bil stanser (noe alle gjør), så sier du destinasjonen din, og enten så vinker de deg inn, eller så kjører de videre. Vi hopper rett og slett inn i første bil. Det koster 1.500 lire pr pers, dvs sånn femten spenn for to personer. Jeg elsker det! Det samme gjør man tilbake, men da er man litt mer forsiktig.

I Sor kjøpte vi oss klokker, og ble lurt. De pleier å gjøre det. Slenge på sånn 100% ekstra på betalingen når man er vestlig. Vi gjorde jo forsåvidt et kupp, for selv fake klokker i Norge er dyrere enn fake-klokker her. Kul fyr forresten, solgte ekte Rolex for 30 dollar. (HAAHHA #lettlurt.)
Etter at vi kom tilbake dro vi igjen til stamplassen vår, Hanzala. Kommer til å skrive litt om Hanzala senere, stay tuned!

På lørdag ville vi utforske enda mer, så etter at vi hadde sovet ut, for en gangs skyld, dro vi til Saida, som ligger midt mellom Sor og Beirut ca. Vi undervurderte strekningen litt, og kom fram senere enn vi hadde trodd. Likevel var det godt med en dag hvor vi kunne late som vi var på ferie eller noe, og bare traske rundt i denne nye byen. Vi så på klær og gjorde vanlige sightseeing-ting, og Jonas ble dratt inn i et sug av hjemlengsel. Vi endte opp med å spise på Burger King, for å kompansere for lengselen, noe gutten var greit fornøyd med! 

Søndagen gikk med på å sove lenge og se på regnet. Det bøttet ned hele dagen, så vi gjorde ingenting før på kvelden når været lettet litt. Da kom Abbass og hentet oss for en kaffevisitt, og vi fikk møte kona hans. Det ble en mer dramatisk kveld enn vi hadde tenkt oss, da jeg plutselig ble skikkelig dårlig. Jeg trodde jeg bare ble kvalm av vannpipa (som man kan bli iblandt når man overvurderer seg selv), og ville dra hjem. Idet jeg skulle ta på meg skoene seg jeg sammen og svimte av. Jeg har aldri besvimt før, og det var skikkelig ubehagelig! Jeg kjente meg svimmel, så trodde jeg det gikk over, før jeg plutselig så Abbass og Jonas stå over meg og rope navnet mitt. Jeg var jo fjern og skjønte ikke hva som hadde skjedd, så jeg var litt sånn "hva er det dere stresser for da?", før jeg skjønte at jeg faktisk hadde vært borte i et par sekunder. De la meg ned på en sofa til jeg kom tilbake til meg selv, og Abbas ringte for å få en kompis til å kjøre oss hjem. Det hele var egentlig bare flaut. Jonas tok godt vare på meg da. Stressa som faen, henda skalv og alt han greide å si var "jeg driter i hva du sier, hvis du ikke blir bedre drar vi på sykehuset!" og "Jeg driter om det er haram, hvis du ikke blir bedre sover jeg på rommet ditt i natt!". Også ville han bære meg hjem. HELDIGVIS tok Abbas affære!

I dag har vi bare hatt en ganske normal dag. Vi var på Abo Jihad-senteret og jobbet i forskjellige klasser. Etterpå var vi på biblioteket, og fikk overvære en offisiell pengeoverrekkelse fra en fransk vennskapsby. Dessverre skjedde hele greia på arabisk og fransk. Kjempeviktig og bra, men vi skjønte jo ingen verdens ting. 

Nå må jeg løpe, for vi er invitert hjem hos en nabo. Supersøt, og veldig gira på besøk! 
Vi blogges! :D 

I dag fikk vi se bivirkningene av Israles terror mot palestinerne på nært hold. I en kopp. Vi fikk komme på sykebesøk hos mannen til Soad, lederen av biblioteket, som opererte i dag. Det var ikke en typsk norsk operasjon, hvor man fikser skader etter en ulykke, eller vil forbedre utgangspunktet man er født med. Han opererte ut en kule fra hofta, etter å ha blitt skutt under en fredelig, ubevæpnet markering på grensen mot Israel i mai. Fem mennesker mistet livet, og flere skadet. Libanon er ingen velferdsstat, og med jobb i en flyktningeleir har man ingen forsikring. Har man ikke pengene i hånda ved ankomst blir det ingen operasjon. Heldigvis hadde de penger, og han hadde i dag sin tredje operasjon etter hendelsen, og nå er mesteparten av kulen ut av kroppen. Resten må han bare leve med. 

Israel fører ingen moralsk krig. De bruker kuler som er forbudt etter Geneve-konvensjonen, som skiller seg inne i kroppen, og skapet mye verre komplikasjoner enn vanlig kuler. Israel skyter ikke for å uskadeliggjøre, de skyter for å drepe. 

Tappert skuddoffer i store smerter etter operasjonen.
På glasset er kula, en knapp time etter at den ble operert ut.

Bortsett fra dette har det vært en bra dag. Vi hadde den første ca normale dagen vår på Abo Jihad-senteret, med hver våre plikter. Jonas har fått jobben som lederens sekretær, da de trenger hjelp til å skrive søknader osv på engelsk. Senteret er avhengig av støtte fra andre for å fungere, og Jonas kommer nok til å gjøre jobben veldig bra. Han var litt stressa da han fikk i oppgave å søke om penger for verktøy han ikke engang visste det norske navnet på, men det er nok et engangstilfelle. Selv hadde jeg engelskundervisning for fire herlige jenter, hvor vi gikk gjennom tall og alfabetet. Fra neste uke skal vi ha workshop med temaet "Menneskerettighetene", det tror jeg blir veldig bra. 

Etter arbeidsdagen var over og vi var kommet tilbake fra sykehuset skulle vi gå tilbake til huset for å finne noe å spise, men det var ikke bare-bare. Vi brukte over en halvtime på å komme tilbake, da vi først ble invitert hjem til Omar (sjåføren på senteret) for å møte familien hans og drikke kaffe. Det var en herlig familie med kone, svigerinne, og mange barn. Komplimenter som at vi er vakre, har snille hjerter og pene øyne hagler hele tiden, så dere må ha oss unnskyldt om vi kommer tilbake med egoer større en Russland! I tillegg fikk vi gaver, Jonas fikk hårvoks og jeg fikk parfyme. Og dette kommer fra mennesker som er mye dårligere stilt enn oss nordmenn. Det er facinerende hvor gjestfrie de er, og hvor langt de strekker seg for at vi skal ha det bra!

Vi fikk til slutt dispans til å dra videre, med en betingelse; at vi kom tilbake klokken 9 i morgen for å spise frokost med dem. Dette sa vi ikke nei til! 

   Likevel skulle det ta enda lengre tid før vi kom oss hjem, for idet vi passerte en mørk garasje hørte vi noen rope "NORWEGIAN!", og Abbas kom ut av mørket. Til tross for at det var andre gangen vi møtte han, fikk vi et håndtrykk og to kyss på hvert kinn. Vi møtte kompisene hans, og lovte å komme på kaffe i morgen, for å komme oss avgårde igjen. 

Etter dette kom vi oss nesten helt tilbake til huset før neste stans. Vi møtte kjøpmannen som hjalp oss litt med vegen i går, og vi skulle egentlig bare takke han, men ble dratt med inn i huset for å møte kona og se døtrene og huset hans. Han gjør det nok ganske bra, for huset var enormt i forhold til standaren her. Vi måtte komplimentere hus og hjem vel, og igjen love å komme innom på kaffe senere, og en tyggis og en kjeks senere var vi tilbake på vegen hjem. Da var likevel klokken blitt så mye at maten var ryddet bort, og for å være minst mulig til bry gikk vi ut igjen for å finne noe å spise. Vi ville uansett utforske litt mer før dagslyset forsvant. 

Vi kjøpte en arabisk kylling-sandwitch, som var spesiell, men veldig god, og gikk videre. Med vannpiper i hodet gikk vi og så i butikker, og igjen gikk vi på Abbas, som tilbød seg å hjelpe oss i jakten. "He is my friend. I will get the price down" lovte han og dro oss med. Vannpipe ble det, prutet ned og med benefits. Den er kjempefin! Abbas fulgte oss hjem og vi drakk litt kaffe med han og vertsfamilien vår, før vi trakk oss tilbake og testet vannpipa. Den funket knall! Nå er det duket for tidlig kveld, med morgendagens frokost i tankene. 

God natt alle venner! 

Nettene i Rashediyeh er ikke som i Norge. Selv om vintrene her er som kjølige sommerdager i hjemlandet, blir det likevel fryktelig kaldt, da husene ikke er isolerte som hjemme. Man fryser på en helt annen måte, spesielt de dagene det er kjøligere her, og det regner. Vinduet på soverommet er ikke helt tett, så luften kommer inn hele natten, og den er rå og fuktig. Selv med nattbukse og skjorte i flanell, singlett og ullsokker, godt gjemt under ei god dyne og to pledd blir det kaldt, da også dyna blir rå og på en måte fuktig. Det blir litt som å ligge i telt når det er kaldt ute. For en person vant til å ligge i telt ville dette vært å sove i luksus, for oss som er vant til å ligge i luksus føles dette som å sove i telt. Men man sovner til slutt, og da sover man godt. 

Klokken 05.00 er dagens første bønn, og bønnesangen fra moskeene høres godt gjennom vinduet. For noen er dette plagsomt, for meg var det deilig og eksotisk. Jeg våknet såvidt, hørte sangen og tenkte "Ah, jeg er i Libanon", rullet meg over og sovnet igjen med et smil. 

Frokosten i dag ble en kjapp affære, da vi slumret litt for lenge. Siden vi ikke vet vegen noen veg ble vi plukket opp av sjåføren til Abu Jihad-senteret hvor vi skal jobbe. Han er en veldig trivelig mann som bruker hvert ledige minutt på å lære oss litt mer arabisk. Det setter vi veldig stor pris på, for vi merker ofte kommunikasjonsproblemene, og hvor kult det er å kunne si noe på arabisk. Eller forstå det for den del. 

Abu Jihad-senteret er oppkalt etter "Yassir Arafats beste venn" og er et senter for barn (og noen litt eldre) med psykisk og fysiske utviklingshemninger. Man skulle tro at et slikt senter ville ha en tung stemning, men tvert imot. Det er latter og glede overalt, og senteret er stort og lyst, med bilder av Arafat, Abu Jihad og flere. De tilbyr både teoretisk undervisningstimer, i tillegg til at de bla a har et rullestolverksted. 

Når vi kom til senteret tok vi med oss to til i bilen, bla a lederen for senteret, og dro inn til Sor. Vi fikk vite at vi skulle på et "Emplyment centre", men det viste seg at vi faktisk skulle på åpningen av det fjerde "Employment"-kontoret i Libanon. Det ble holdt åpningstaler av bla a Palestinas ambassadør i Libanon, en representant fra ILO (International Labour Organization) og en kvinnelig representant fra SDC (Swiss Agency for Development and Copperation). Disse sentrene er drevet av UNRWA (engelsk: United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East), FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten. Her får man hjelp til å søke jobb, og lærer å søke, skrive CV, man har tilgang på PCer med internett, kan søke om finansiell støtte for praktikantjobber og mye annet. Kommer nok til å skrive mer om UNRWA og senteret senere. 

Vel tilbake i Rashediyeh ble vi vist rundt på senteret og på biblioteket, og vi fikk møte lederen for Kvinneunionen, en gren av PLO (Palestinian Liberation Organization). Etterhvert begynte klokken å nærme seg to, og det var klart for dagens høydepunkt: Lunsjen hos Amal. Hun er en fantastisk kokk og maten er både smakfull og sunn. Etterpå dro vi ut for å finne det siste senteret vi kommer til å henge på; Al Quds-senteret. Dette er et senter som tilsvarer SFO i Norge, hvor barna kommer etter skolen for å spille ballspill, leke, eller spille musikk på diverse instrumenter. Det ble en heftig halvannen time på fotballbanen, men veldig talentfulle guttunger. Ingen kan spille fotball i slippers som en arabisk unge kan! Vi ble svette og slitne, og fikk tilbud om kaffe og kaker etterhvert, før vi tenkte å finne vegen tilbake. Det var fortsatt noen timer igjen av dagslyset, så da vi passerte en kul liten vannpipe-cafè nølte vi ikke med å slå oss ned. Like etter kom to av de som jobbet på Al Quds-senteret, som hadde spilt fotball med oss, og vi endte opp med å sitte i to timer med vannpipe og løs prat om politikk. Og så kom mørket. 

Vi har vært i Rashediyeh i et døgn, og kan ikke skryte av å være godt kjent. Det endte med at de to tilbudte seg å følge oss hjem, og heldigvis insisterte de da vi sa at vi sikkert kom til å finne vegen selv. Etter en stund med rimelig målrettet gange og Jonas' bestemte påstander om at han visste hvor vi var og at "dette er rett gate" flere ganger, ringte en av de hjem til Amal og fikk vegbeskrivelse på arabisk. Det viste seg at vi var langt, langt unna. De fulgte oss hele vegen fram til døra, og vi takket dem dypt og hellig før vi gikk inn. 

Etter treningsøkten på fotballbanen var det godt med en dusj. Det var fortsatt varmt vann i tanken, til tross for at "the governmental power" (tanken blir ikke varmet når huset går på generator-strøm) var slått av. Dagen ble avsluttet med kveldsmat sammen med de to fysioterapeut-studentene som også bor hjemme hos Amal, før de holdt et lynkurs i yoga på et av soverommene våre. Nå skal vi se en episode av HIMYM før vi finner senga. God natt! :-)

Sjefen selv!

Nå har vi til slutt kommet oss inn i leiren vi skal bo i, og møtt familien. De er kjempekoselige, og jeg tror disse tre månedene kommer til å bli kjempebra! 

Hadde ikke tenkt å skrive så mye nå, jeg og Jonas skal ut og utforske litt.
Det blir ikke like mye oppdateringer som fra hotellene, da det er strøm i noen timer om gangen her. Fra 6/8-tiden på morningen til 12-tiden, også er det strømløst fra 12 til "solen går ned" ca. Også er det strøm på kvelden, men ikke om natten. Akkurat nå sitter jeg i sengen på rommet mitt, som er kjempestort og veldig fint. Det er mørkerøde litt tunge gardiner som gjør lyset behagelig og rødt. I bakgrunnen er lyden fra bønnetårnene. Skal prøve å ta opp lyden en gang, så dere får høre. Det er veldig kult! 

Slenger opp et bilde av utsikten fra vinduet mitt, så får det bli mer skriverier i kveld eller morgen. 
Vi blogges! 

Utsikten fra soveromsvinduet mitt.