#21: "Størst av alt er troen"

"Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten."

I dag vedtok Kirkemøtet at de heller ikke i 2014 skal la homofile vies i kirken. En arena som påberoper seg å være åpen, inkluderende og mangfoldig. Atter en gang viser det seg at dette gjelder alle - untatt homofile. I det herrens år 2014 var det mange som trodde at tiden var endelig var moden for at Kirkemøtet også skulle innse at man ikke kan ekskludere fordi man ikke passer inn i a4-malen. Mens tiden er overmoden i resten av Norge, nekter kirken å bøye seg. For homofile er ikke døren høy og porten vid. Den er stengt.

Men det må selvsakt nevnes at 51 åpne, inkluderende og mangfoldige representanter stemte for forslaget, noe som er en stor foranding på få år. Likevel holdt det ikke. På venstresida florerer det i oppfordringer om å melde seg ut, og de fleste gangene blir det parert med at "å melde seg ut ikke hjelper, man må være den forandringen man vil se". Vel; nok er nok. Ikke alt må forandres fra innsiden.

For mange er det vanskelig å forstå hvordan man kan behandle par som elsker hverandre så forskjellige. Hvordan kan noen kreve retten til å dømme kjærligheten? Kjærlighet er kjærlighet, uansett hvilket kjønn man forelsker seg i. Og for noen som selv sier at Gud er den eneste som kan dømme, er man i overkant inkonsekvent. Dobbeltmoral er ikke dobbelt så bra som moral.

Jeg er ikke troende, men jeg tror på den dagen den Norske Kirke tar til fornuften, og lar kjærlighet være kjærlighet, uansett kjønn. Når de siste 64 innser at framtida er trygg og fin - og har plass til alle typer kjærlighet.

Troen slo håpet, men det var kjærligheten som tapte.

 


#20: Verdens beste Bestefar

Talen min fra bisettelsen til Bestefar, 01.02.2013.

Bestefar, du var verdens beste bestefar. Jeg og Lena var heldige sånn sett, med fantastiske besteforeldre på begge sider. Men med et sett besteforeldre langt oppi Nord-Trøndelag, som gikk bort mye tidligere, har du og Bestemor alltid fungert som fire.

 

Fra vi var små har vi alltid hatt et godt forhold til deg bestefar. Det var ikke så mye prating på deg, men du var alltid på mitt og Lena sitt lag, og vi hadde mange felles intresser; som kald grøt og dessert, spesielt sjokoladepudding. Som pappa sa; når han hentet meg og Lena etter ei helg hos deg og Bestemor luktet det alltid vaniljesaus av oss. Også var du like barnslig og leken som oss. Det var alltid du som ble dratt med ut på gulvet for å leke, da oftest som hest. Du sto på alle fire og vrinsket og bukket, og vi byttet på å være cowboy. Dette holdt på til jeg var passert ti år, og sikkert nærmere konfirmasjonsalder enn tiåring, da bestemor satte ned foten og sa vi måtte huske hvor gammel du var blitt. Men vi brydde oss jo aldri om det. Du var jo en av oss!

 

Du var alltid en handyman, Bestefar, og kjempesmart. En gang regnet det så mye på Hitra at det ble en stoooooooor dam utenfor huset. Like stor som havet virket det som den gangen, og du forklarte meg hvordan berget under gresset gjorde at alt vannet la seg på samme plass og laget en slik fantastisk innsjø, og jeg tenkte at du var supersmart, og visste alt. Og så bygde du seilbåt til oss som vi kunne seile på denne innsjøen med, og jeg vet ikke hvem som kosa seg mest; vi når vi seilte, eller du når du bygde båten. 

Du fortsatte å oppdra oss som sjøfolk, og ordna ordentlig båt til oss. Jeg husker når du og pappa holdt på med båten og jeg ville hjelpe til, men fikk ikke lov. Så jeg rant rundt i fjæresteinene da, og så på. Så var båten ferdig, og du og pappa lærte meg å ro. Så kom gledesdagen der du sa du hadde kjøpt motor til båten. Det var en liten motor på 1.5 hest - eller en hest og en ponni - og bensintank stor nok til en runde rundt Ol-øya, men ikke tilbake, så da måtte jeg ro.

 

Med sjøvann i årene fra mor- og farssida, og din iherdige innsats ble det jo sjøfolk av oss til slutt. Lena skal debutere på Hurtigruta til sommeren, og jeg skal tilbake for mitt fjerde år. Da jeg jobbet der og var på besøk hos deg på friturene spurt du alltid masse om hvordan det var på båten, og om sjøgang og vær og vind. Tipper du savnet livet på sjøen, hva?

 

I tillegg til sjørøver-oppdragelsen fikk jeg også være med ut i bua på Hitra når du skulle bygge eller fikse noe. Da fikk jeg en vedkubbe, en liten hammer og noen spiker, så vi kunne snekkre sammen. Men alle spikrene mine var bøyd, for de rette skulle du ha selv, så jeg satt stort sett og prøvde å banke bein spiker, mens du gjemte de rette øverst i et skap. Jeg fant de til slutt, men fortalte det aldri til deg.

 

Det neste vi fikk til felles, som ble litt vår ting, var når du fikk deg PC. Det er mange i min alder som ler av besteforeldre som begynner å trykke på dette, men jeg var stolt over å kunne si at du skjønte nesten alt! Du var jo en liten teknolog, men så vel på mye av det mer som leketøy for voksne, enn teknologiske hjelpemidler. Som den gangen du kjøpte deg ekkolodd som gjorde at vi kunne se fisken når den var under vann! Du var kjempeflink med PCen, og jeg kan ikke komme på sist gang du ringte og hadde gjort noe galt. Jeg tror det blir verre med hu neste. 

 

Du var alltid udødelig for oss, og vi skjønte det ikke helt når du ble syk. Du var kongen i barndommen vår, stødig som et fjell. Jeg var sikker i min sak på at du skulle bli frisk, og du ble jo bare bedre å bedre. Du kom jo til å bli minst hundre år!


Sist gang jeg var invitert i en begravelse, sommeren 2011, var det en 25 år gammel AUF'er.
Det er trist at bestefar er borte, men det er ingen tragedie på samme måte. Vi skal ikke gråte i dag over ulevd liv, vi skal smile og minnes alt det levde.

 

Hvil i fred, høvdingen. Du blir aldri glemt 

 

 

Stopp alle klokkene, legg telefonen ned.
Gi hunden et saftig ben, så den holder fred.
Bring pianoet til taushet, slå dempet på tromme,
bær ut kisten; la de sørgende komme.

La flyene kretse i kveldens glød.
La dem skriv budskapet på himmelen: Han er død.
Svep by-duene i hvite bånd.
La politimennene gå med sort hansker på sin hånd.

Han var mitt nord, mitt sør, mitt øst, og vest.
Han var min glede, hverdag og fest.
Han er i min dag, min natt, mine ord og sang.
Jeg trodde han ville leve evig. Jeg tok feil den gang.


Bestefar og pappa fikser en kantklipper på Hitra

 


Verdens fineste Bestemor og Bestefar

#19: Kort oppdatering!

Nå er det lenge siden det har kommet noen oppdatering, og det beklages på det sterkeste! Vi har vært litt rundt omkring overalt, og nettet har vært superdårlig! I tillegg har jeg flyttet til et nytt soverom, uten internett. 

Siden sist har vi ridd på hest på stranda i solnedgangen, vært ulovlige innvandrere, feiret Jonas' bursdag i Beirut, markert kvinnedagen med Kvinneunionen til PLO, vært på enda en veggmalingsøkt i Burj El-Barajneh, besøkt Sabra/Shatila og jobbet, jobbet og jobbet! I helgen skal vi slappe av litt, før søndag går til forlovelsesfest på kvelden, og kanskje et besøk i en ny leir; Burj El-Shamali i Sour. Vi gleder oss! 

Akkurat nå sitter vi på taket og røyker vannpipe, og det er supervarmt! Type ekte norsk sommerdag, med blå himmel uten en flekk av skyer, og en bris som gjør det levbart. Det var det ikke i går. Til dere som klager over hvor kaldt det er i Norge; dere aner ikke hvor hardt det er å måtte dekke til knær og skuldre i 25 grader!!

 

#18: Rashediyeh vs Shatila

Det er over ti forskjellige leirer i Libanon, spredt ut over landet, og alle har sine fordeler og ulemper. Det eneste de har til felles er at de ble bygget som en midlertidig løsning for 60 år siden, og ingen skulle ha bodd her nå. Iallfall ikke 4.generasjon etter de første flyktningene. Vi har prøvd å besøke så mange leirer som mulig, og har hittill vært i Rashediyeh og Al Bass i Tyr, og Mar Elias, Burj El-Barajneh og Sabra/Shatila i Beirut.


Av disse er det Rashediyeh og Sabra/Shatila e fram nå, for å beskrive palestinernes liv, -eller tilværelse-, i to forskjellige leirer. Boforholdene er ca like bra, det er stor forskjell innad i leirene, både på standarden på husene, forfallet av disse, og hvor mange som lever i hvert hus. Noen er så "heldige" å bo i de litt større husene FN en gang bygde, men etterhvert har man måttet bygge sine egne hus, huker og skur. Det er bestemt at siden en flyktningeleir kun skal være midlertidig kan man ikke bygge den ut, så etter seksti år med venting og fire nye generasjoner er det bare en ting å gjøre: bygge der det er plass imellom, og oppover.


Sabra/Shatila ligger i Beirut, og er to leirer som går over i hverandre. Noen mener det er kun hovedgaten i leiren som heter Sabra, andre mener dette er en egen leir. Dette er åstedet for noen av de mest kjente massakrene, og offerene ligger begravd i massegraver midt i leiren. Det var ikke tid eller mulighet for tradisjonelle begravelser, da det var for mange på for kort tid, så de ble begravet i det de døde i, uten velsignelser eller grasten. Alt de har er en felles, navnløs minnesten, midt på en stor gressplen. Shatila er en av de "styggeste" campene, med gamle hus hvor du fortsatt finner kulehull og andre merker etter krig og uroligheter. Men hovedinngangen er en stor gate ("Sabra"), som er fylt av selgerglade syrere og masse liv. Det er som å komme inn i en litt rassert ghetto midt i Beirut. Det er hardt for de som bor i leirer i Beirut, å se den mest fremmadkommende byen rett utenfor vinduet, men mennesker som får gjøre hva de vil, og har en mye mer liberal livsstil enn hva de i campene har, hvor den konservative muslimske troen går igjen i alt man har på seg og gjør, og sladderen løper raskere enn rottene.


Rahediyeh er av de palestinske flyktningene selv ranket som den andre beste leiren å bo i, da det er relativt godt om plassen, med åkre, strand og fotballbaner. Det lite merker etter krigene leiren har opplevd, da den sist gang ble omtrent jevnet med jorden, og alt måtte bygges på nytt. Gatene er brede, så det er lyst og åpent, og bilene slipper til nesten overalt. Det er likevel noe som trekker kraftig ned; checkpointen i inngangen. Libanesisk millitære kontrollerer alt som går inn og ut, og bryr seg ikke med tid og sted når de bestemmer seg for å ta tilfeldige sjekk av både pass og bil. Dessuten er det kun en inngang, så når man kommer fra Tyr, nærmeste by, må man kjøre hele vegen rundt leiren først. Soldatene er heller ikke oppdratt i å være høflige, og dette er ikke et krav til de, på linje med engelskkunnskaper eller vanlig folkeskikk. Det er ydmykende og nedsettende for palestinerne å bli behandlet som kriminelle hver gang de kommer hjem fra jobb eller en tur i byen. I tillegg er Rashediyeh den leiren som er nærmest Palestina. De ser ikke ut på frie libanesere når de ser ut av vindene, men går de opp på nærmeste tak kan de se fjellene som skiller dem fra hjemlandet, og forteller gjerne hvor mange kilometer det er i luftlinje til huset "deres", selv om de aldri har vært der, og kanskje aldri får sett det.


Rashediyeh om natten. 


Shatila



 

#17: Something smells fishy!

I dag var vi invitert på lunsj hos en av kompisene våre fra Hanzala, sammen med flere venner, og før første gang siden vi ankom Libanon fikk vi servert fisk! Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet fisk, men nå savner jeg det egentlig bare enda mer. Ingen fisk i verden slår norsk tradisjonell fisk! (Sushi er en egen sidekategori btw). Resten av lunsjen var fantastisk da, med hummus, en salat med et arabisk navn jeg ikke husker, og pomme fries. 

Etter lunsjen gikk vi en tur sammen med de, og de viste oss en ny del av Rashediyeh hvor vi aldri har vært, men store åkre. Været var kjempenydelig, til tross for litt mye vind, men Rashediyeh viste seg fram på sitt beste. Vi spiste sykkerstenger, som smaker kjempesøtt! De lager juice og en type sukker av det, men ikke er ikke det samme som sukkerrør, som vanlig sukker blir laget av. En av de hoppet ut i åkeren og knakk av til oss, og etterpå fikk vi vite at om bonden hadde sett han hadde han tatt klærne hans. Det var ganske godt, men litt kvalmende i lengden, men følelsen av å gå på den slitne traktorvegen i solskinnet, med grønne åkre begge sider og denne sukkerplanten i munnen vil jeg huske for alltid! Typisk nok la jeg igjen kameraet hjemme, så dere får ikke se det (enda). 

Etterpå dro vi til Hanzala (som alltid) og røyket vannpipe og så italiensk fotballkamp, før vi dro hjem og fikk møtt eldstedatteren til hun vi bor hos, som er på besøk fra Danmark. Enda en flott dag i Rashediyeh! 

#16: En fugl i hånden og ti på taket

Enda en uke ferdig, uten store oppdateringsbehov. Dagene gikk som normalt, og jeg har begynt i jobben som sekretæren for lederen på Abo Jihad. Det funket bra, hittill har jeg kun skrevet en engelsk e-post da, men jeg tror jeg gjorde det bra. Fikk iallfall skryt for å skrive kjapt på PC, og "se smart ut". Jippiii! 

I helgen dro vi en tur til Beirut, og møtte årets YPS-team (Young Solidarity for Palestine) fra Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole, og lærer Torgrim. Det var kjempekos! Gruppa virket veldig kule, og vi fikk være med de på et media-senter for barn og ungdom utenfor Mar Elias-leiren i Beirut. Etter det dro vi ut og spiste med Torgrim, og Jonas fikk den etterlengtede biffen sin, som han har snakket om i femten av tjue dager her i Libanon. Lengselen etter kjøtt er stoor hos gutten! Vi leide oss inn på hotell og nøt en frinatt fra leiren. Det var herlig å bare slappe av, og leke turister i 48 timer. 

I dag har vi stort sett bare slappet av. Planen var at YPS-gruppa skulle komme til Rashediyeh, men sjåføren deres var to timer forsinket, så de rakk det ikke, siden de var innom en annen leir først. Kjipt det, men vi møter de nok i Norge igjen. De har invitert oss til å snakke på festivalen deres, og det er kult! 

Bortsett fra å vente på YSP-gruppa som aldri kom, ble vi invitert opp på taket til en av disse fugle-temmerene. Vet ikke om jeg har nevnt disse før, men dette er kult! Noen av de som har hus med takterasser driver med temming av ville duer! Eller, ikke temming, men de er venner med de.. På en måte. Det er et tillitsforhold hvor duene får mat osv, i tillegg til at det er en sport å fange hverandres duer. De merker duene med tape, også skal en persons duer fange en av de andre duene. Sykt mye man kan finne på når man er stuck i en flyktningeleir as! Det kule var at vi fikk holde i duene da! :D

 




#15: Veggmaling i Burj el-Barajneh

I dag var vi på en fantastisk tur til Burj el-Barajneh en annen flyktningeleir, i Beirut. Vi dro med en gjeng fra Hanzala (vannpipe-cafeen vi pleier å henge), for å male på vegger! Veggene i leirene er dekket av bilder, skrift, og plakater, av bla a det palestinske flagget, Yassir Arafat og fred. Vi dro dit for å lage muren lik en av murene her i Rashediyeh; malerier av Palestina, hvor man trekker ut en by eller landsby, og skriver om den. Som når den ble okkupert, posisjonen i grader, og hvor mange kilometer den er fra hovedgaten i leiren. De er veldig kule, så jeg forstår hvorfor de også ville ha en slik mur i Burj el-Barajneh. 

Det ble mye skraping av vegg, maling, morsomheter, og falaffel. Vi hadde det vannvittig morsomt, og møtte masse nye mennesker. Vi blir skikkelig godt tatt vare på av gjengen på Hanzala! I tillegg møtte jeg en fantastisk dame dom var redd for at jeg skulle bli forkjølet, og ga meg en stikkegenser, selv om jeg hadde med andre klær. Det er den på bildene. Også prøvde hun å fore meg opp på kaker. Enda en herlig palestiner!



 

 

Jonas savner Mona, men fant en venn her også. 

 



Den herlige damen som ga meg genseren.

#14: Første helg

Har ikke oppdatert de siste dagene, fordi dagsrytmen har vært annerledes pga helg, og vi har ikke vært hjemme når det har vært internett. Vet ikke om dere har skjønt systemet, men strømmen her er lite stabil. Den bytter mellom å være "governmental" og generator. Dette er heller ikke familiens egen generator, men tilhører en mann som gir strøm til mange av husene her. Eller.. gir og gir. De betaler 100 dollar pr. mnd, noe som tilsvarer 1/6 av lønna for mange, og gjerne enda mer. I tillegg er denne strømmen superustabil, og detter ut og inn hele tida. Den er ikke verdt pengene, men ingen tør å si ifra, for han med generatoren har makta, og kan kutte strømmen deres enda mer. 

Uansett, her kommer en kjapp oppdatering fra helga! 
Fredag hadde vi fri, da biblioteket var stengt. Soad, som driver biblioteket, har jo vært opptatt med å ta vare på sin nyopererte mann, som forresten har kommet ut av sykehuset. Vi møtte han i solskinnet, og han gikk for egen maskin. Det er første gangen jeg har sett et mirakel!
Uansett, siden vi hadde fri, bestemte vi oss for å dra til Sor en tur, etter frokosten hos Omar (som var kjempekos!). Sor (/Tyr) er byen Rashediyeh ligger i. Det tar ti min å kjøre dit ellernoe. Ja, forresten! Jeg har helt glemt å fortelle dere om den superfantastiske kollektivtrafikken her! Mamma kommer til å hate meg for at jeg skriver dette, men shit'au: Du går litt ut i vegen, og står der til en bil stanser (noe alle gjør), så sier du destinasjonen din, og enten så vinker de deg inn, eller så kjører de videre. Vi hopper rett og slett inn i første bil. Det koster 1.500 lire pr pers, dvs sånn femten spenn for to personer. Jeg elsker det! Det samme gjør man tilbake, men da er man litt mer forsiktig.

I Sor kjøpte vi oss klokker, og ble lurt. De pleier å gjøre det. Slenge på sånn 100% ekstra på betalingen når man er vestlig. Vi gjorde jo forsåvidt et kupp, for selv fake klokker i Norge er dyrere enn fake-klokker her. Kul fyr forresten, solgte ekte Rolex for 30 dollar. (HAAHHA #lettlurt.)
Etter at vi kom tilbake dro vi igjen til stamplassen vår, Hanzala. Kommer til å skrive litt om Hanzala senere, stay tuned!

På lørdag ville vi utforske enda mer, så etter at vi hadde sovet ut, for en gangs skyld, dro vi til Saida, som ligger midt mellom Sor og Beirut ca. Vi undervurderte strekningen litt, og kom fram senere enn vi hadde trodd. Likevel var det godt med en dag hvor vi kunne late som vi var på ferie eller noe, og bare traske rundt i denne nye byen. Vi så på klær og gjorde vanlige sightseeing-ting, og Jonas ble dratt inn i et sug av hjemlengsel. Vi endte opp med å spise på Burger King, for å kompansere for lengselen, noe gutten var greit fornøyd med! 

Søndagen gikk med på å sove lenge og se på regnet. Det bøttet ned hele dagen, så vi gjorde ingenting før på kvelden når været lettet litt. Da kom Abbass og hentet oss for en kaffevisitt, og vi fikk møte kona hans. Det ble en mer dramatisk kveld enn vi hadde tenkt oss, da jeg plutselig ble skikkelig dårlig. Jeg trodde jeg bare ble kvalm av vannpipa (som man kan bli iblandt når man overvurderer seg selv), og ville dra hjem. Idet jeg skulle ta på meg skoene seg jeg sammen og svimte av. Jeg har aldri besvimt før, og det var skikkelig ubehagelig! Jeg kjente meg svimmel, så trodde jeg det gikk over, før jeg plutselig så Abbass og Jonas stå over meg og rope navnet mitt. Jeg var jo fjern og skjønte ikke hva som hadde skjedd, så jeg var litt sånn "hva er det dere stresser for da?", før jeg skjønte at jeg faktisk hadde vært borte i et par sekunder. De la meg ned på en sofa til jeg kom tilbake til meg selv, og Abbas ringte for å få en kompis til å kjøre oss hjem. Det hele var egentlig bare flaut. Jonas tok godt vare på meg da. Stressa som faen, henda skalv og alt han greide å si var "jeg driter i hva du sier, hvis du ikke blir bedre drar vi på sykehuset!" og "Jeg driter om det er haram, hvis du ikke blir bedre sover jeg på rommet ditt i natt!". Også ville han bære meg hjem. HELDIGVIS tok Abbas affære!

I dag har vi bare hatt en ganske normal dag. Vi var på Abo Jihad-senteret og jobbet i forskjellige klasser. Etterpå var vi på biblioteket, og fikk overvære en offisiell pengeoverrekkelse fra en fransk vennskapsby. Dessverre skjedde hele greia på arabisk og fransk. Kjempeviktig og bra, men vi skjønte jo ingen verdens ting. 

Nå må jeg løpe, for vi er invitert hjem hos en nabo. Supersøt, og veldig gira på besøk! 
Vi blogges! :D 

#13: Israelsk kule på glass

I dag fikk vi se bivirkningene av Israles terror mot palestinerne på nært hold. I en kopp. Vi fikk komme på sykebesøk hos mannen til Soad, lederen av biblioteket, som opererte i dag. Det var ikke en typsk norsk operasjon, hvor man fikser skader etter en ulykke, eller vil forbedre utgangspunktet man er født med. Han opererte ut en kule fra hofta, etter å ha blitt skutt under en fredelig, ubevæpnet markering på grensen mot Israel i mai. Fem mennesker mistet livet, og flere skadet. Libanon er ingen velferdsstat, og med jobb i en flyktningeleir har man ingen forsikring. Har man ikke pengene i hånda ved ankomst blir det ingen operasjon. Heldigvis hadde de penger, og han hadde i dag sin tredje operasjon etter hendelsen, og nå er mesteparten av kulen ut av kroppen. Resten må han bare leve med. 

Israel fører ingen moralsk krig. De bruker kuler som er forbudt etter Geneve-konvensjonen, som skiller seg inne i kroppen, og skapet mye verre komplikasjoner enn vanlig kuler. Israel skyter ikke for å uskadeliggjøre, de skyter for å drepe. 

Tappert skuddoffer i store smerter etter operasjonen.
På glasset er kula, en knapp time etter at den ble operert ut.

Bortsett fra dette har det vært en bra dag. Vi hadde den første ca normale dagen vår på Abo Jihad-senteret, med hver våre plikter. Jonas har fått jobben som lederens sekretær, da de trenger hjelp til å skrive søknader osv på engelsk. Senteret er avhengig av støtte fra andre for å fungere, og Jonas kommer nok til å gjøre jobben veldig bra. Han var litt stressa da han fikk i oppgave å søke om penger for verktøy han ikke engang visste det norske navnet på, men det er nok et engangstilfelle. Selv hadde jeg engelskundervisning for fire herlige jenter, hvor vi gikk gjennom tall og alfabetet. Fra neste uke skal vi ha workshop med temaet "Menneskerettighetene", det tror jeg blir veldig bra. 

Etter arbeidsdagen var over og vi var kommet tilbake fra sykehuset skulle vi gå tilbake til huset for å finne noe å spise, men det var ikke bare-bare. Vi brukte over en halvtime på å komme tilbake, da vi først ble invitert hjem til Omar (sjåføren på senteret) for å møte familien hans og drikke kaffe. Det var en herlig familie med kone, svigerinne, og mange barn. Komplimenter som at vi er vakre, har snille hjerter og pene øyne hagler hele tiden, så dere må ha oss unnskyldt om vi kommer tilbake med egoer større en Russland! I tillegg fikk vi gaver, Jonas fikk hårvoks og jeg fikk parfyme. Og dette kommer fra mennesker som er mye dårligere stilt enn oss nordmenn. Det er facinerende hvor gjestfrie de er, og hvor langt de strekker seg for at vi skal ha det bra!

Vi fikk til slutt dispans til å dra videre, med en betingelse; at vi kom tilbake klokken 9 i morgen for å spise frokost med dem. Dette sa vi ikke nei til! 

   Likevel skulle det ta enda lengre tid før vi kom oss hjem, for idet vi passerte en mørk garasje hørte vi noen rope "NORWEGIAN!", og Abbas kom ut av mørket. Til tross for at det var andre gangen vi møtte han, fikk vi et håndtrykk og to kyss på hvert kinn. Vi møtte kompisene hans, og lovte å komme på kaffe i morgen, for å komme oss avgårde igjen. 

Etter dette kom vi oss nesten helt tilbake til huset før neste stans. Vi møtte kjøpmannen som hjalp oss litt med vegen i går, og vi skulle egentlig bare takke han, men ble dratt med inn i huset for å møte kona og se døtrene og huset hans. Han gjør det nok ganske bra, for huset var enormt i forhold til standaren her. Vi måtte komplimentere hus og hjem vel, og igjen love å komme innom på kaffe senere, og en tyggis og en kjeks senere var vi tilbake på vegen hjem. Da var likevel klokken blitt så mye at maten var ryddet bort, og for å være minst mulig til bry gikk vi ut igjen for å finne noe å spise. Vi ville uansett utforske litt mer før dagslyset forsvant. 

Vi kjøpte en arabisk kylling-sandwitch, som var spesiell, men veldig god, og gikk videre. Med vannpiper i hodet gikk vi og så i butikker, og igjen gikk vi på Abbas, som tilbød seg å hjelpe oss i jakten. "He is my friend. I will get the price down" lovte han og dro oss med. Vannpipe ble det, prutet ned og med benefits. Den er kjempefin! Abbas fulgte oss hjem og vi drakk litt kaffe med han og vertsfamilien vår, før vi trakk oss tilbake og testet vannpipa. Den funket knall! Nå er det duket for tidlig kveld, med morgendagens frokost i tankene. 

 

God natt alle venner! 

#12: Å bli kjent med Rashediyeh

Nettene i Rashediyeh er ikke som i Norge. Selv om vintrene her er som kjølige sommerdager i hjemlandet, blir det likevel fryktelig kaldt, da husene ikke er isolerte som hjemme. Man fryser på en helt annen måte, spesielt de dagene det er kjøligere her, og det regner. Vinduet på soverommet er ikke helt tett, så luften kommer inn hele natten, og den er rå og fuktig. Selv med nattbukse og skjorte i flanell, singlett og ullsokker, godt gjemt under ei god dyne og to pledd blir det kaldt, da også dyna blir rå og på en måte fuktig. Det blir litt som å ligge i telt når det er kaldt ute. For en person vant til å ligge i telt ville dette vært å sove i luksus, for oss som er vant til å ligge i luksus føles dette som å sove i telt. Men man sovner til slutt, og da sover man godt. 

Klokken 05.00 er dagens første bønn, og bønnesangen fra moskeene høres godt gjennom vinduet. For noen er dette plagsomt, for meg var det deilig og eksotisk. Jeg våknet såvidt, hørte sangen og tenkte "Ah, jeg er i Libanon", rullet meg over og sovnet igjen med et smil. 

Frokosten i dag ble en kjapp affære, da vi slumret litt for lenge. Siden vi ikke vet vegen noen veg ble vi plukket opp av sjåføren til Abu Jihad-senteret hvor vi skal jobbe. Han er en veldig trivelig mann som bruker hvert ledige minutt på å lære oss litt mer arabisk. Det setter vi veldig stor pris på, for vi merker ofte kommunikasjonsproblemene, og hvor kult det er å kunne si noe på arabisk. Eller forstå det for den del. 

Abu Jihad-senteret er oppkalt etter "Yassir Arafats beste venn" og er et senter for barn (og noen litt eldre) med psykisk og fysiske utviklingshemninger. Man skulle tro at et slikt senter ville ha en tung stemning, men tvert imot. Det er latter og glede overalt, og senteret er stort og lyst, med bilder av Arafat, Abu Jihad og flere. De tilbyr både teoretisk undervisningstimer, i tillegg til at de bla a har et rullestolverksted. 

Når vi kom til senteret tok vi med oss to til i bilen, bla a lederen for senteret, og dro inn til Sor. Vi fikk vite at vi skulle på et "Emplyment centre", men det viste seg at vi faktisk skulle på åpningen av det fjerde "Employment"-kontoret i Libanon. Det ble holdt åpningstaler av bla a Palestinas ambassadør i Libanon, en representant fra ILO (International Labour Organization) og en kvinnelig representant fra SDC (Swiss Agency for Development and Copperation). Disse sentrene er drevet av UNRWA (engelsk: United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East), FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten. Her får man hjelp til å søke jobb, og lærer å søke, skrive CV, man har tilgang på PCer med internett, kan søke om finansiell støtte for praktikantjobber og mye annet. Kommer nok til å skrive mer om UNRWA og senteret senere. 

Vel tilbake i Rashediyeh ble vi vist rundt på senteret og på biblioteket, og vi fikk møte lederen for Kvinneunionen, en gren av PLO (Palestinian Liberation Organization). Etterhvert begynte klokken å nærme seg to, og det var klart for dagens høydepunkt: Lunsjen hos Amal. Hun er en fantastisk kokk og maten er både smakfull og sunn. Etterpå dro vi ut for å finne det siste senteret vi kommer til å henge på; Al Quds-senteret. Dette er et senter som tilsvarer SFO i Norge, hvor barna kommer etter skolen for å spille ballspill, leke, eller spille musikk på diverse instrumenter. Det ble en heftig halvannen time på fotballbanen, men veldig talentfulle guttunger. Ingen kan spille fotball i slippers som en arabisk unge kan! Vi ble svette og slitne, og fikk tilbud om kaffe og kaker etterhvert, før vi tenkte å finne vegen tilbake. Det var fortsatt noen timer igjen av dagslyset, så da vi passerte en kul liten vannpipe-cafè nølte vi ikke med å slå oss ned. Like etter kom to av de som jobbet på Al Quds-senteret, som hadde spilt fotball med oss, og vi endte opp med å sitte i to timer med vannpipe og løs prat om politikk. Og så kom mørket. 

Vi har vært i Rashediyeh i et døgn, og kan ikke skryte av å være godt kjent. Det endte med at de to tilbudte seg å følge oss hjem, og heldigvis insisterte de da vi sa at vi sikkert kom til å finne vegen selv. Etter en stund med rimelig målrettet gange og Jonas' bestemte påstander om at han visste hvor vi var og at "dette er rett gate" flere ganger, ringte en av de hjem til Amal og fikk vegbeskrivelse på arabisk. Det viste seg at vi var langt, langt unna. De fulgte oss hele vegen fram til døra, og vi takket dem dypt og hellig før vi gikk inn. 

Etter treningsøkten på fotballbanen var det godt med en dusj. Det var fortsatt varmt vann i tanken, til tross for at "the governmental power" (tanken blir ikke varmet når huset går på generator-strøm) var slått av. Dagen ble avsluttet med kveldsmat sammen med de to fysioterapeut-studentene som også bor hjemme hos Amal, før de holdt et lynkurs i yoga på et av soverommene våre. Nå skal vi se en episode av HIMYM før vi finner senga. God natt! :-)

Sjefen selv!

#11: Rashediyeh, endelig!

Nå har vi til slutt kommet oss inn i leiren vi skal bo i, og møtt familien. De er kjempekoselige, og jeg tror disse tre månedene kommer til å bli kjempebra! 

Hadde ikke tenkt å skrive så mye nå, jeg og Jonas skal ut og utforske litt.
Det blir ikke like mye oppdateringer som fra hotellene, da det er strøm i noen timer om gangen her. Fra 6/8-tiden på morningen til 12-tiden, også er det strømløst fra 12 til "solen går ned" ca. Også er det strøm på kvelden, men ikke om natten. Akkurat nå sitter jeg i sengen på rommet mitt, som er kjempestort og veldig fint. Det er mørkerøde litt tunge gardiner som gjør lyset behagelig og rødt. I bakgrunnen er lyden fra bønnetårnene. Skal prøve å ta opp lyden en gang, så dere får høre. Det er veldig kult! 

Slenger opp et bilde av utsikten fra vinduet mitt, så får det bli mer skriverier i kveld eller morgen. 
Vi blogges! 

Utsikten fra soveromsvinduet mitt. 


 

#10: Ankomst Sor (Tyr)

Dagen i dag har vært en laaaang dag. Vi ble hentet på hotellet i Beirut kl halv 9, og planen var å skaffe innreisetillatelse og dra inn i Rashediyeh. Dette skulle vise seg å ikke være så lett, så vi får den i morgen kl 10 i stedet. Dermed er det duket for enda en natt på hotell, men nå har vi ankommet Tyr eller Sor som vi mest sannsynligvis kommer til å kalle byen heretter, da det er det gamle fønikiske navnet som blir brukt i dagligtale blant befolkningen. Nå er vi rett i nærheten av leiren vi skal inn i. So close, but so far away..

Anyways! Sett bort ifra masse kjøring og kjedelige kontorer har det vært en kul dag med mye nytt. Vi ble kjørt til Saida (midt mellom Beirut og Sor) av en lokal sjåfør fra Beirut, og der møtte vi en superkul sjåfør fra Rashediyeh! Av hansyn til sikkerheten til de vi møter må vi bruke dekknavn, slik at ingenting vi opplever med de skal kunne holdes mot de senere, så la oss kalle han Abbas.

Abbas er kul. Abbas har mange venner. Faktisk kjenner Abbas ca annethvert menneske i hele Sor, så kjøringen tok sin tid. Som nevnt tidligere har ikke Libanon de klareste trafikkreglene i verden, så det å stanse midt i vegen for å snakke med en bil imot er helt ok. 

Han tok oss med til Souken, markedet i Sor. Det var akkurat som man ser for seg på film; to paralelle gater hvor det yret av liv og alt mulig rart av ting og tøy. Det var moteriktige hijaber og andre hodeplagg, rå fisk som satte sitt luktpreg flere meter etter passering, og fake merker som prøvde litt for hard. Det er ikke hvor som helst i verden du finner Converse/Chanel-sko!!  

Etterpå tok Abbas oss med for å spise, og vi endte opp med noe merkelig kylling-greier som var grillet og crispy og alt mulig. Også het det "Kentucky", men var ikke det samme som KFC. "Kentucky" var bare slang. Skjønte ikke helt greia, men maten var god og vi ble mette. På veg fra restauranten til det nye hotellet passerte vi en restaurant som ble bombet for to måneder siden. Det er faktisk like ved hvor jeg nå sitter på senga mi og blogger. Jaja, de blomber vel ikke samme stedet to ganger?

I tillegg har jeg lært meg de arabiske ordene for norsk, hadebra, sofa og kvittering. Bra dag.
I morgen kommer vi most likely endelig inn i leiren, og får møte familien vi skal bo hos. Jeg gleder meg! 

Kart over Libanon. Her ser dere vegen fra Beirut til Tyr(e)/Sor via Saida (her; Sidon)
Vi har sett masse strand i dag!  

#9: Middag for to: 74.000,-

Har kommet tilbake til hotellet etter enda en tur ut i Beirut sentrum. Vi vandret litt rundt, og lærte ganske masse på kort tid. Blandt annet fant vi ut at sist gang vi gikk oss vill og lette etter hotellet, var vi på det nærmeste ca 20 meter unna, og vi knakk koden for bilenes tuting; den erstatter både blinklys og høyreregelen. Hvis man kjører ned en gate tuter man ved hver kryssende veg, for å fortelle de som evt kommer at man er på veg over vegbanen deres, og man gjør det hver gang man kommer til et kryss og skal svinge. Jeg er glad jeg kjørte opp før jeg kom hit..

Etter all denne læringen ble vi sultne, og bestemte oss for å spise på en plass som så ganske kul ut, ved navn Laziz. Der fikk vi en salat med kylling, avokado, potet, og "vanlig" salat, pepret med sorte oliven. Bortsett fra olivenen var det veldig godt, og ekstremt mettende. Etterpå slappet vi av med en kaffe, før vi bestilte en vannpipe. Vi endte med å sitte der i tre timer, stort sett med vannpipa. Koslig! Jeg kan trives her med denne arabiske kulturen. I syv/halv åtte-tiden var sjappa stappa av vannpiperøykende arabere, og de var borte like kjapt som de kom. Hele middagen for to ble på 74.000 libanesiske pund, som tilsvarer litt under 300 spenn. Heftig valutakurs!

Til venstre er en jukseliste for kursen (LBP-NOK), og til høyre er regningen fra Laziz. 


#8: Første dag i Libanon

Da var Skillingsås og Saga ankommet Beirut, etter gårsdagens reising. Reisetiden fra hjem i Trondheim til hotellet i Beirut ble på sjarmerende 15 timer og vi måtte søke om visum hos flyplass-politiet med millitærlignende uniformer som spurte masse kritiske spørsmål. I tillegg prøvde noen å stjele kofferten til Jonas rett fra bagasjebåndet, så vi var relativt slitne da vi kom fram på hotellet. 

I skrivende stund er alt derimot mye bedre. Vi har vært ute en tur og sett oss rundt, og Beirut er en veldig kul by. Det er en magisk miks av nye, kjempeflotte bygg, og slitne steinbygg med kulehull og avispapir som gardiner. Det er søndag, så mange av butikkene er stengt, trolig fordi vi ikke finner vegen ut av den kristne delen av Beirut. Vi fant American University of Beirut, som er et fantastisk flott bygg, med en tilhørende historie. 
   I 1982, under Israels invasjon av Vest-Beirut, gikk daværende rektor Malcolm Kerr ut og stanset israelske soldater som ville pågripe palestinere ved universitetet, helt alene. Han holdt ut armene som et skjold og sa "Dette er Amerikans eiendom" og ble en helt blandt studenter og ansatte. To år senere ble han skutt og drept på universitetsområdet, av to menn som visstnok representerte Islamsk Jihad. Drapet var, sammen med bortføringen av David Dodge året før, hevn for falangistenes bortføring av fire iranske diplomater i 1982. [1]
 

Hovedinngangen til American University of Beirut (AUB), hvor Malcolm Kerr stanset israelerne. 

 

Ellers har det ikke skjedd så mye i dag. Været er ganske sært i forhold til Norge, da det er ganske varmt (13 grader eller noe i dag), og regn nesten hele tiden. Og det er vann overalt. Seriøst, over hele byen. Det regner ikke så mye, det er som duskregn, men det skjer konstant, så vannet forsvinner aldri fra bakken. I tillegg er det biler overalt. Som tuter hele tiden, det er derfor det er biler foran nesten alt jeg har prøvd å tatt bilde av. 

I kveld skal vi møte Inga, en tidligere solidaritetsarbeider som har giftet seg med en libaneser her, og i morgen skal vi inn i Rashediyeh. Hvis vi får tillatelse fra millitærkontoret, riktignok.

Oppdateringer følger! Håper ting er fett i Norge. Kos dere med snø! :-D 
Slenger med et lite visdomsord fra Beirut:

 

 

Kilder
[1]: Libanon Farvel, Odd Karsten Tveit, Aschehoug, 2010 

#7: STRESS

I dag er det mindre enn ei uke til jeg reiser til Libanon. Ganske mye mindre enn ei uke faktisk, jeg reiser på lørdag. Fortsatt er det mye jeg skulle ha gjort og lest, men jeg er så stresset at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Ganske destruktivt egentlig. 

Siden sist har jeg og Trine flyttet opp i leiligheten vår, og det er fett! Jeg tror dette samboerskapet kommer til å funke veldigveldig bra! I tillegg har vi også husdyret Aleksander (kjæresten til Trine). Vi har begynt å sett "Weeds" fra starten av. Fett! Jeg digger det. Dette blir et halvsvevende oppdaterings-fordi-jeg-ikke-vet-hva-jeg-skal-gjøre-nå-innlegg. 

Legger ved et bilde fra forberedelsene:

Dette bildet er tatt før vi flyttet btw.

 

Billetten har også kommet! Det er med på å gjøre dette litt mer realistisk. Fyyyfaen, jeg drar snart. Og kommer ikke hjem før i mai! Hmm.. jeg må kjøpe meg støvler. Og farge håret. Og ta passbilder. 

Ellers skal jeg på fraksjonsmøte i bystyret i dag. Det blir spennende. Har ikke helt skjønt hva fraksjonen er for noe, men det har visst noe med opposisjon osv å gjøre. Finner det sikkert ut i dag! 

Anyways, nå tror jeg litt lesing vil være på sin plass. Bilder av leiligheten kommer sikkert snart!
Heeeeijdåå! 

#6: Om turister og andre dyr

[Dette innlegget er dedikert til Stian Gladlaksen. Har nevnt at et slikt innlegg som dette er for spesielt intresserte, noe gutten visstnok er.]

WikiQuote; Turisme er klassisk ansett som reiser for hyggens skyld, selv om denne definisjonen har utvidet seg de senere årene til også å inkludere andre reiser utenom ens normale arbeids- eller bostedsområde. 

Jeg har nå jobbet to sesonger på hurtigruta, en liten en i fjor (12 dager på MS Nordlys, og 14 dager på MS Trollfjord) og et halvt år på MS Polarlys nå i år. Gudene skal vite at jeg ikke er noen spesialist. For det første har jeg stort sett jobbet "behind the curtains", byssa (=kjøkkenet) med oppvasken. De virkelige historiene får man fra de som jobber i restauranten, eller aller best (/verst): Lugarene. 

For det første vil jeg komme med en halvfrekk påstand som motsier noen av mine grunnleggende prinsipper; Mennesker kan generaliseres etter nasjonalitet. Klisjeene er sanne. Alle sammen! Dette er ikke kødd engang. På hurtigruta har vi alle de store; Tyskerene, Amerikanerene og innimellom diverse asiatere, stort sett fra Japan, Franskmenn og Spanjoler. Og de kan være noen skikkelige svin alle sammen. Les meg rett her, nå kommer nesten bare gørra. Jeg er ikke så bitter som jeg høres ut, og flesteparten av turistene er herlige mennesker! Men de man henger seg opp i, og de man husker, er de som ikke er det. 

Tyskerene er den største gruppen vi har. De kommer hele året, gjerne flere ganger. De kan lite er ingen engelsk, men de tror ikke de ansatte kan tysk. De forventer det. Siden de ofte har vært ombord opptil flere ganger før, tar de gjerne ansvar for å gjøre båten et bedre sted. På sin måte. De kommer gjerne stredende bestemt inn i byssa for å fortelle deg at kaffemaskinen er ødelagt, eller stanser deg i de tungeste løft for å opplyse om at det ikke er mere svin i buffeten. Alt dette skjer såklart på tysk, og om du prøver å si at du ikke forstår gjentar de det heller fem ganger til, og høyner volumet for hver gang. ALLE FORSTÅR VEL TYSK OM MAN PRATER TYDELIG NOK OG BRUKER STORE ARMBEVEGELSER ?!?!?

Amerikanere derimot gjør seg veldig forstått. Hvis en amerikaner er arrogant, så er det en ny dimensjon av arroganse. En av servitørene overså et par under drikkebestillingen før middagen, og når hun endelig kom bort til dem snudde det amerikanske kvinnemennesket seg mot mannen sin som om Sofia ikke sto der og sa høyt og tydelig rystet "I don't know if she's lazy or just stupid". Legg på en overdrevet amerikansk aksent. De snakker ofte så amerikansk det renner frityrfett av ordene deres, og de prater gjerne masse. Nesten like mye som de spiser!
   At amerikanere spiser mye er en velkjent klisjè. Og heller ikke denne klisjeen er noe jeg kan avkrefte. De bruker lang tid i buffeten, og det er et under at de greier å løfte sine egne overfylte tallerkener med sine utrente armmusker, men viljekraften når det kommer til mat er stor! Amerikaneren er typen som står midt i buffeten, like bred som han er høy, men en av de latterlig små porselensskålene i den store neven og fyller vaniljesaus over sjokoladepuddingen til den går kant i kant med skålen. Så snur han seg og oppdager bringebærsausen! Så han løfter den opp, og sjenker i, mens det renner vaniljesaus i strie strømmer ned på gulvet. Det er jo tross alt ikke han som skal vaske det opp!
Og før sausen har truffet bakken er enda en tysk dame på veg inn i byssa for å fortelle at det er vaniljesaus på dørken. 

Spanjolene er trivelige, men også her oppstår ofte språkproblematikken. Likevel er de til størst plage for servitørene og oss i stærsjen (=oppvasken), da de skaper store mengder oppvask. For frokost for spanjolene er et herlig lite tapasparty på åttemannsbordet! Alle mann går til buffeten og henter tilbake nesten hele greia på egne fat, og setter rundt  på bordet, som en minibuffet i buffeten. Servitørene klistrer på service-smilet og bærer tallerkener som helter, mens vi i stærsjen vasker fletta av oss. 

Japanerene er underrepresentert, de er med på alle utfluktene, og hvis båten skulle gå under ville de treffe havbunnen først, takket være de feite kameraene som henger rundt nakken deres. De kommer gjerne i store flokker, som da jeg gikk på lugarene på Trollfjord og de fylte nesten alle lugarene på 3.dekket. De er fantastisk søte og trivelige, men kan ofte ikke et kvekk engelsk. Jeg hadde en fem minutters kroppsspråksamtale med en dame for å finne ut at hun ville ha en ekstra pute til mannen sin. Det hele ble avsluttet med at hun gikk inn på lugaren og hentet en pute for å vise meg. Men som sakt; de er kjempekoselige, spesielt når de kommer på lang rekke forbi deg i korridoren, folkder hendene, nikker og sier "Arigato" som er japansk for takk. "Arigato, arigato, arigato, arigato, arigato, arigato, arigato" OKÅÅÅÅÅ, jeg skjønner greia!  
   Gullmedaljen går likevel til den skjønne damen som kom bort til meg når jeg sto i Hovmester-disken og skrev timer på PCen (Jajaja, okå, jeg var på Facebook), kun i ens ærend å fortelle meg at hun syntes jeg var fin på håret og hadde kul stil. Herlig å høre kl halv åtte når du føler deg som en katt som har overlevd en tur i vaskemaskina! 

Turistene reprenterer også en annen gruppe, da de aller fleste er gamle mennesker. Gjennomsnittsalderen på hurtigruta er 60 år, og når det faktisk tidvis er en del barn ombord kan du tenke deg hva som drar snittet opp. Vi snakker utlagt tarm, mangel på blærekontroll, resepsjonister som må ringe opp på lugarer for å minne de på å ta medisinene sine, og forsinkelser som følger av brukne lårhalser. Denne turen hadde vi en som var alt for gammel til å ta vare på seg selv. Det skjer innimellom, da barn og barnebarn trenger en pause fra gamlingen; de kjøper en billett Bergen-Kirkenes-Bergen, kjører de til kaia og dropper de av, og henter de 11 dager senere. Nå i jula var det en mann som pissa en gang i buffeten, og en gang hele vegen fra resepsjonen til lugaren sin. Tidligere var det en mann som gikk hele dagen uten mat, for han skjønte ikke greia med mat-tider, om han i det hele tatt skjønte at det var mat inkludert. Her igjen må jeg presisere litt; dette med gamlingene er ikke morsomt engang. Det er trist. Det er ikke kjipe mennesker, det er mennesker som aldri skulle reist alene i første omgang. Det er kjipe barn og barnebarn. 

Men det finnes herlige tilfeller som går på tvers av nasjonaliteten deres, og alderen. For det første er de aller fleste opptatt av å få mest mulig ut av pengene sine. De venter utenfor døren til restauranten fem minutter før vi åpner, med nesa godt klistret inn til glasset. De skjønner ikke at kulturmelk ikke er melk, og hver 11 dag (når de kommer ombord) kommer det X antall smartypantser til den nærmeste ansatte de finner og viser fram kaffekoppen sin med skilt drikkeyoughurt og proklamerer at "This milk is bad" eller "blablabla Milch". De handler opp hele souvernisbutikken, og bærer plaggene med stolthet. Etter 11 dager har de så mye norske flagg og hurtigrute-logoer på seg at du nesten ikke finner dem. De er også ekstremt rådville og minner om sauer i flokk. De står midt i buffeten og uten å ha gjort et forsøk stanser de deg igjen midt i et løft og spør "Where is the soup?". Halvirritert og redd for å miste førti tallerkener i bakken svarer man "They are right behind you" og klistrer på smilet og fortsetter og gå helt til "Where is the soup bowls?".

Men som sakt; dette er gørra av gørra. Det er masse koslige mennesker, med mye godt å bringe til arbeidsdagen vår. Spesielt om de er rause med tipsen! 
 

#5: Et splitter nytt år!

2011 er over, med alt det brakte med seg. Det var mye smerte og mange tårer, men man må ikke glemme de koselige minnene! 2011 var året jeg gikk på folkehøgskole, jobbet et halvt år på hurtigruta med fantastiske kolleger, og en mengde irriterende passasjerer (kunne skrevet et eget innlegg om tyske turister, men det er for spesielt interesserte), det var året med en fantastisk valgkamp i forkant av kommunevalget, og i det hele året AUF holdt hender som aldri før! 

2012 skal bli et fantastisk år. Jeg føler det på meg! Akkurat nå sitter jeg i en superfet sofa i den nye leiligheten jeg skal dele med Trine. Og om halvannen uke reiser jeg og Jonas til Libanon for tre måneders solidaritetsarbeid i Rashediyeh, etterfulgt av tre ukers reising i Palestina, Israel og Jordan. Jeg gleder meg helt vilt! 

Legger merke til at andre nyttårsblogginnlegg inneholder ville forsetter som innebærer å stumpe røyken, sette korka på flaska, jogge til postkassa og slutte å impuls-shoppe på eBay. Vel, lykke til folkens! 
Forsettet mitt er å levva livet, og gjøre mitt for at verden skal bli et litt bedre sted! 

Sender varme tanker til de der oppe som ikke blir med oss inn i 2012; jeg vet dere ser oss! Vi skal aldri gi opp kampen for en bedre verden. Vi snakkes når tiden er inne, og det skal bli en fantastisk fest!




#4: Ikke bare fengsel er fengsel

I går falt "dommen" over Breiviks sinnstilstand. Det kan jo såklart diskuteres i det vide og det brede om denne ene dommen er nok, men den har i det minste falt. 

Breivik ble regnet som utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og ifølge norsk lov kan han dermed ikke dømmes til fengsel, men "bare" tvunget psykisk helsevern.  Idet nyheten slo over meg ble jeg sint. Jeg ble så sint at jeg nesten begynte å grine. Han visste jo godt hva han gjorde. Skuddene skulle drepe. Og det gjorde de. 

Men etter å ha tenkt på det, så vet jeg at ingen hevder at han ikke visste hva han gjorde. Det er den utløsende faktoren det dreier seg om. Hvorfor gjorde han det? Fyren var ustabil og visstnok schizofren, ensom og isolert fra verden. Dette er vanskelig å skrive om, det merker jeg. For jeg har ikke helt bestemt meg hva jeg vil fram til, eller hva jeg mener. 

Likevel er det èn ting jeg vil si: Tankene hans ble ikke til i vakuum. Greit, mange detaljer i planen han, ideene hans, er fakka i det hinsidige. At han hadde sjans på å bli regent i Norge, og avle nordmenn i reservater og hva det var, er kanskje tanker han har kommet på helt selv (håper jeg). Men den høyreekstreme holdningen, muslimhatet, frykten for at Norge skal tape kulturen sin i kampen mot Islam og andre kulturer som følge av innvandring, dette er ideer som lever i beste velgående overalt. Dette er ikke noe en ensom mann har funnet på helt av seg selv, grobunnen i hele verket hans er bygget på ideer som veldig mange mennesker bygger sin samfunnsoppfatning på. 

Han bygget fikk sine ideer fra andre, men planla det utenkelige alene. Selv mener han at han var et geni. Et geni som vil bli annerkjent og beundret om flere tiår, når "alle" finner ut at han hadde rett osv osv. Føler jeg bagatalliserer planen hans her. Den er skummel, det kjenner jeg. Men en del av meg er fortsatt litt "...hallo?". Han mener han er et geni, og den eneste som har rett. Og nå skal han sitte isolert og bli behandlet for dette. 
Det må jo være den verste straffen han kan få?  

Han kan sitte der med manifestet sitt, i 2083, som en sta gammel faen, og det eneste han tjener på det, er at han ikke slipper ut. Han må sitte der enda litt lengre. Så han må vedgå at han er sprøyte gal, innrømme at både planen, manifestet og hele hans livsverk var en fantasi han bygget opp i sitt vakuum. 
Og her er ingen begrensninger på tidsperspektivet. Her er det ikke noe "maks 21 år, forvaring bla bla bla, kanskje 30 for folkemord" osv, som uansett ikke engang hadde gitt han engang et års fengsel pr person som døde av hans handlinger. Nå er jeg ikke veldig oppdatert på tilbudet i slike institusjoner, men jeg tviler på at det innebærer mulighet for utdanning, og lønn pr. dag, som man får i fengsel i dag. Det lyser "Gjøkeredet" av hele greia, og det uten Jack Nicholson oppmuntrende nærvær. Jeg kan ikke si at jeg synes synd på han et sekund. Etterhvert som jeg skriver denne teksten blir jeg bare mer og mer sikker på at en slik straff er den beste for udyret. 

Såklart er det flere grunner til å ikke like resultatet. Khalid var intervjuet på TV2 i går, og satte veldig bra ord på følelsen flere av de som var på Utøya sikkert føler; frykt. Frykten for at han skal "lure" seg ut, late som om han er frisk og slippe unna. Lure systemet og gjøre slike ting igjen. Denne følelsen skal man ikke bagatellisere. Det er så viktig at de som sitter igjen, og de som var der blir tatt godt hånd om i denne situasjonen. Man må forklare nøye at dette ikke kan skje. Jeg vet at jeg ikke hadde følt meg veldig høy i hatten på noe som helst vanstrevridd arrangement, om jeg visste at han gikk rundt på gata. I tillegg er det dette med denne rapporten som skal komme hvert 3. år. Om det skal bli et sånt mediesirkus rundt han hvert tredje år, for resten av mitt liv vet jeg ikke hva jeg gjør. Og hva jeg ville gjort om jeg var der. Om jeg mistet, et barn, et søsken, en kjæreste, og sett ansiktet hans på alle forsidene hvert tredje år.  

#3: Ballonger og såpebobler!

En sommerdag tidligere i år tok jeg med meg Mari ut og tok bilder! Først tråla vi Trondheim rundt etter ballonger, og det rettes en utrolig stor takk til 




som endelig ga oss ballonger! Egon kan legge seg, da de nekter å gi bort ballonger til annet enn barn, selv om man er relativt lik et barn, og skal ha det til prosjekt! Mari fant også såpebobler, som vi også tok med. Flaks var det, for de var kuuule! 

Her kommer bildene:

 














#2: Libanon, Here We Come!

Da er det i boks! Med mindre det blir krig i Libanon iløpet av de to neste månedene stikker jeg og Jonas dit i januar! 
Ok, "stikker ned" er kanskje en heftig underdrivelse. Vi reiser ned dit for tre til fem mnd, i regi av Palestinakomiteen i Norge! Hvor fett er ikke det ?!

Vi skal bo og jobbe i flyktningeleiren Rashediyeh, nær byen Tyr. Jobben består av solidaritetsarbeid med bla a engelskundervisning, kreative fag, og jeg vil drive damegymmen. Vi skal bo hos en palestinsk familie bestående av mor, far og tre sønner.

Jeg gleder meg så vilt at jeg må bite meg i tunga for å ikke avslutte alle setninger med utropstegn! Vi reiser mest sannsynlig i midten av januar, men først skal vi forberedes med bok-lesing, møter, samtaler med folk som har vært der før, psykolog-time osv. Psykologitimen er for å sjekke om vi er oppegående nok til å takle påkjenningene vi kan møte, i forhold til den store våpenbruken, kulturforskjellene og kontrastene.

Tenker å oppdatere undervegs i forberedelsesarbeidet, så følg med! :-D 

 




#1: Ta Hverandre I Handa, Og Hold (22|07|2011)

Høsten er i gang for fullt. Løvet blir gulere og vinden blir sterkere, og vitner om at enda en sommer er lagt bak oss. Men denne sommeren blir ikke liggende. Den vil være med oss for resten av våre liv, og i livene til de som enda ikke lever. For denne sommeren mistet Norge uskylden.

Denne sommeren har vært den verste, men beste sommeren i hele mitt liv.
Veldig mange av mine venner var på Utøya, - men de aller fleste kom tilbake.

Det var det mange som ikke gjorde det. Jeg kjente ikke så mange personlig, ikke så mange jeg trodde jeg ville. Likevel føles det som om jeg mistet 69 venner. Hver eneste èn var en person jeg kunne ha kjent. Som jeg skulle ønske jeg hadde fått kjenne.

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke var på Utøya den 22. juli 2011. Jeg hadde så og si en billett på vent, som jeg i siste liten ikke kunne ta imot likevel. Jeg måtte jobbe. Ute på havet, ute for å tjene penger.

Kl 08.00, den 22. juli gikk jeg ombord på MS Polarlys, for nye uker ombord. I frivakten min mellom lunsj og middag fikk jeg melding av Mamma om at det hadde vært bombing i Oslo, og at jeg måtte finne meg en TV. Jeg gned powernap-søvnen ut av øynene og skrudde på TVen på lugaren. Bildene var som tatt ut fra en amerikans halvcrappy dommedagsfilm. Jeg blunket. Greide ikke å ta blikket fra skjermen, selv om det ikke kom mer informasjon, og uten at det var særlige forandringer i bildeinnholdet.

"-Er ikke dette vanlig i Norge?" Stemmen til romkameraten min fra Thailand river meg tilbake til virkeligheten, hvor lette bølger gynger i båten, og det er en halvtime til middag.
"-Eehh.. Nei." Jeg er litt perpleks og vet ikke om jeg oppfatter hverken spørsmålet hennes, eller mitt eget svar. Blikket mitt rives mellom henne og skjermen.
"-Åja. Sånt skjer hele tiden i Thailand og rundt. Snakkes etterpå!" så suser hun ut døra mens håret danser etter henne. Blikket mitt glir automatisk tilbake til skjermen og ødelaggelsene i regjeringskvartalet. Jeg tar opp mobilen og sender meldinger til venner i Oslo og rundt. Alle svarer etterhvert, og vi ender med å bare diskutere hvor vannvittig det hele er. Og at det heldigvis var dårlig planlagt. Etter arbeidstid og greier. Og i fellesferien. Ganske dårlig forsøk på terror.

Rett før jeg må forlate lugaren for å dra på jobb forteller en av de at de har hørt om skyting på Utøya på radioen. Jeg skjønner ingenting. Kobler ikke sammenhengen i det hele tatt. Tenker det er ungdomsbråk hvor en eller annen kid har tatt med seg en pistol med tre skudd i for å banke noen, og kanskje skutt noen i foten. Slår meg til ro med det. Tøyser litt, skriver at om det er bombing i regjeringskvartalet og skyting på Utøya lukter det Siv Jensen av hele greia.

Helt til hun skriver "De snakker om at ungdommer rømmer ved å svømme fra øya. En mann utkledd som politi skyter folk". Jeg har vært på Utøya. Du svømmer ikke hvis du ikke er jævlig redd for ditt eget liv. Jeg får frysninger. Samtidig som jeg ser på klokken at jeg må gå ned for å spise. Magen vrenger seg ved tanken. Jeg hopper ned fra køyesengen min og tar på meg arbeidsbuksene og en hvit t-skjorte med Hurtigrute-logoen. Sender melding til et par stykker på øya. Stikker telefonen i lomma og går ned for å spise.

Vegen ned går som i transe, jeg er ute av min egen kropp. Ikke før jeg kommer inn i mylderet i messa (spisestue/oppholdsrom for crewet) kommer jeg tilbake i kroppen min. Kvalmen sprer seg i magen, men jeg prøver tappert å spise. Jeg er fortsatt i sjokk og sier bare

"-Det er skyting på Utøya. Jeg skulle ha vært der"
De andre ser på meg. Har ikke fått med seg skytingen, vet bare om bomben. Jeg greier ikke å si mer, gir opp spisingen. Kaster resten av maten og går inn i TV-stua de siste ti-minuttene. Imens har de fått helikoptere over øya, og de filmen den kjære, kjære øya vår, mens lyden er som tatt fra noe annet. Fiction. Oppdiktet.

Til slutt må jeg gå opp. Jeg møter kokken i byssa som drar en dårlig spøk jeg ville ha ledd av. Ville ha svart på. Men jeg klarer ikke å le. Klarer ikke engang å jukse fram en latter så han ikke skal spørre hva som er galt. Så han spør. Stemmen min sprekker. Jeg forteller om Utøya. Han henger ikke med. Da han gikk på jobb var fortsatt Oslo den store nyheten. Han skjønner ikke alvoret han heller. Slår en spøk om at jeg er med i AUF. Jeg ler fortsatt ikke, bare går. Tørker en enslig tåre og prøver å svelge klumpen i halsen.

Jeg kommer inn på arbeidsplassen min og setter mobilen på lading. Sender melding til mamma og pappa om at de må oppdatere meg. Mamma sender siste nytt fra TV-skjermen, Pappa sender interne rykter fra Arbeiderpartiet.

Middagen går som alltid, og vi vasker tallerkener og bestikk. Mamma tror det er ti døde, de sa noe sånt på nyhetene. Men det kan ha vært Oslo. Ti døde?! Hjertet mitt blir en klump. Ikke lenge etter får jeg melding fra pappa, interne rykter sier 25-30 drepte. Klumpen som en gang var hjertet mitt faller. Tårene veller opp, jeg presser dem ned. Orker ikke spørsmålene. Orker ikke svare. Jeg svelger og svelger for å få bort klumpen i halsen. Jeg kjenner at jeg er blek og kald, men at jeg svetter og stresser. Jeg er tom. Så ringer telefonen. Fylkeslederen i SOS Rasisme. Jeg vet hvorfor han ringer. Jeg må jo ta den. Selvfølgelig tror han at jeg er der. Lurer på om det går bra med meg. Da renner det over. Jeg sprekker så det ljomer, tårene triller og hulkene er såre. Knærne svikter litt, og jeg må holde meg fast i reolen.

Etter dette er gråten ute av kontroll. En av servitørene kommer bort. Klemmer meg, og får meg til å fortelle. Klemmer meg igjen. Må gå ut igjen. Turistene skal ha maten sin. Overalt på TV-skjermene vises bildene fra Utøya og Oslo, men turistene er på ferie. Bryr seg katta om at landet de ferierer i er i sjokk. 

Hver gang jeg har tid ringer jeg til mamma. Gråter som et barn, mamma gråter også. Forteller siste nytt, spør meg hvordan jeg har det, om jeg er redd, om jeg tenker på at jeg egentlig skulle ha vært der. Kokkene spør om det er noe jeg kan gjøre. Såklart er det ikke det. De spør om jeg vil ha mat. Kokkens eneste logiske løsning på sorg.

Etter et kort møte med hotellsjefen, enda en sitting og mange tårer er arbeidsdagen endelig over. Men soving funker ikke. Jeg slites mellom å ikke vil se på TV, og higet etter oppdateringer. Nysgjerrigheten vinner, og jeg blir sittende i TV-stua, gråtende og se bilder fra Utøya. Øya vår. Slitne telt. Hvite laken på stranda.

Morgenen etterpå er tallene grusomme. Over 80 drepte på Utøya. Jeg gråter mye. Vet av et par i trygghet, men får ikke tak i noen.blir jeg kalt inn på møte med restaurantsjefen og husøkonom (sjefene mine). De anbefaler meg å gå i land. Komme meg bort. Jeg tenker at det kan jeg ikke gjøre. Men når jeg snakker med mamma får hun meg til å skjønne det. "Sandra, du kan ikke være der når navnene begynner å komme".  

Dagen går sakte, jeg får ikke gått i land før neste dag, det er ingen ledige fly fra Bodø, så jeg må vente til Tromsø. Etter timer med reising møter jeg endelig mamma på Værnes. Jeg gråter i armene hennes og det eneste jeg greier å si er "Jeg er sliten".

Etter en natt i min egen seng er det mandag. Dagen går som i transe, vi kjøper roser til rosemarkeringen, og ser nyheter. Rosemarkeringen kommer til slutt, og vi er sent ute. Får plasser langt unna scenen. Jeg gråter gjennom hele markeringen, og store deler av toget, og i køen fram mot Olav Trygvasson-statuen for å legge ned blomstene. Jeg skrev et kort til Christopher. Ba han komme hjem raskt. 

Så ser jeg de; vennene mine som kom hjem. Lisa som baner seg mot meg, og kommer fram. Vi gråter og klemmer, og hun ber meg komme til Nova, der alle skal møtes. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg møtte nesten alle. Vi klemte, og gråt om hverandre. Hver dag møttes vi etter dette. Vi så nyhetene sammen, hørte navnene sammen, og gråt masse. Men det var latter og morro. Når vi glemte å være triste. Og når galgenhumoren slo inn for å beskytte oss. 

Så kom dagen hvor alle navnene fra Sør-Trøndelag ble lest opp. Rolf Christopher Johansen Perreau. Det lengste navnet av alle, og hver stavelse gjorde like vondt. Jeg holdt Tonje hardt i hånden. Tårene rant i strie strømmer. Navnelista tok omsider slutt, og alt man kunne høre var hulking og snufsing. Folk som vred seg i smerte som kom fra innsiden. Så høres motorsykler fra utsiden. Og tuting. Vannvittig mye tuting. Motorsykkelbrøl og tuting av flere titalls motorsykler. Flere reiser seg og ser ut av vinduet. Gråter stanser og vi ser på alle de hardbarka motorsyklistene som ruller sakte forbi og tuter. Tuten for de døde. For de etterlatte. Tuter for oss. 

Vi har gått under faner og flagg

på en lang vei fra natt imot dag.

Hån og spott har vi tålt,

men når styrke ble målt

var vi sterkest - vi kjempet i lag.

 

Det har hendt våre rekker ble brutt

av soldater med kuler og krutt.

Men vår mannsterke hær

med de brukne gevær

sto som fjell, og de seiret til slutt.

 

Mang en bauta vil stå uten navn

- reist av tårer, av sult og av savn -

over kvinner med mot

som var stamme og rot

for et mai-løv som vi fikk i favn.

 

Det fins de som har snudd seg og gått,

som tror frihet er no' man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

 

Nei, nå gjelder det mere enn før!

For hvis samholdet rakner og dør,

venter fiender nok

som vil splitte vår flokk.

Og vår flamme blir aske og glør.

 

Du skal synge, men aldri i moll!

Du skal kjempe, men aldri med vold!

Tusner støtter vår sak,

så vær stolt og stå rak!

Ta hverandre i handa, og HOLD!

  

Stikkord:
Les mer i arkivet » April 2014 » Februar 2013 » Mars 2012
Sandra Skillingsås

Sandra Skillingsås

22, Trondheim

Raddis, hippie, og sosialdemokratisk trønder. 1.vara i Trondheim Bystyre for Arbeiderpartiet og styremedlem i AUF i Trondheim. Studerer sosiologi på NTNU Dragvoll. leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits