#21: "Strst av alt er troen"

"S blir de stende, disse tre: tro, hp og kjrlighet.
Men strst blant dem er kjrligheten."

I dag vedtok Kirkemtet at de heller ikke i 2014 skal la homofile vies i kirken. En arena som pberoper seg vre pen, inkluderende og mangfoldig. Atter en gang viser det seg at dette gjelder alle - untatt homofile. I det herrens r 2014 var det mange som trodde at tiden var endelig var moden for at Kirkemtet ogs skulle innse at man ikke kan ekskludere fordi man ikke passer inn i a4-malen. Mens tiden er overmoden i resten av Norge, nekter kirken bye seg. For homofile er ikke dren hy og porten vid. Den er stengt.

Men det m selvsakt nevnes at 51 pne, inkluderende og mangfoldige representanter stemte for forslaget, noe som er en stor foranding p f r. Likevel holdt det ikke. P venstresida florerer det i oppfordringer om melde seg ut, og de fleste gangene blir det parert med at " melde seg ut ikke hjelper, man m vre den forandringen man vil se". Vel; nok er nok. Ikke alt m forandres fra innsiden.

For mange er det vanskelig forst hvordan man kan behandle par som elsker hverandre s forskjellige. Hvordan kan noen kreve retten til dmme kjrligheten? Kjrlighet er kjrlighet, uansett hvilket kjnn man forelsker seg i. Og for noen som selv sier at Gud er den eneste som kan dmme, er man i overkant inkonsekvent. Dobbeltmoral er ikke dobbelt s bra som moral.

Jeg er ikke troende, men jeg tror p den dagen den Norske Kirke tar til fornuften, og lar kjrlighet vre kjrlighet, uansett kjnn. Nr de siste 64 innser at framtida er trygg og fin - og har plass til alle typer kjrlighet.

Troen slo hpet, men det var kjrligheten som tapte.


#20: Verdens beste Bestefar

Talen min fra bisettelsen til Bestefar, 01.02.2013.

Bestefar, du var verdens beste bestefar. Jeg og Lena var heldige snn sett, med fantastiske besteforeldre p begge sider. Men med et sett besteforeldre langt oppi Nord-Trndelag, som gikk bort mye tidligere, har du og Bestemor alltid fungert som fire.

Fra vi var sm har vi alltid hatt et godt forhold til deg bestefar. Det var ikke s mye prating p deg, men du var alltid p mitt og Lena sitt lag, og vi hadde mange felles intresser; som kald grt og dessert, spesielt sjokoladepudding. Som pappa sa; nr han hentet meg og Lena etter ei helg hos deg og Bestemor luktet det alltid vaniljesaus av oss. Ogs var du like barnslig og leken som oss. Det var alltid du som ble dratt med ut p gulvet for leke, da oftest som hest. Du sto p alle fire og vrinsket og bukket, og vi byttet p vre cowboy. Dette holdt p til jeg var passert ti r, og sikkert nrmere konfirmasjonsalder enn tiring, da bestemor satte ned foten og sa vi mtte huske hvor gammel du var blitt. Men vi brydde oss jo aldri om det. Du var jo en av oss!

Du var alltid en handyman, Bestefar, og kjempesmart. En gang regnet det s mye p Hitra at det ble en stoooooooor dam utenfor huset. Like stor som havet virket det som den gangen, og du forklarte meg hvordan berget under gresset gjorde at alt vannet la seg p samme plass og laget en slik fantastisk innsj, og jeg tenkte at du var supersmart, og visste alt. Og s bygde du seilbt til oss som vi kunne seile p denne innsjen med, og jeg vet ikke hvem som kosa seg mest; vi nr vi seilte, eller du nr du bygde bten.

Du fortsatte oppdra oss som sjfolk, og ordna ordentlig bt til oss. Jeg husker nr du og pappa holdt p med bten og jeg ville hjelpe til, men fikk ikke lov. S jeg rant rundt i fjresteinene da, og s p. S var bten ferdig, og du og pappa lrte meg ro. S kom gledesdagen der du sa du hadde kjpt motor til bten. Det var en liten motor p 1.5 hest - eller en hest og en ponni - og bensintank stor nok til en runde rundt Ol-ya, men ikke tilbake, s da mtte jeg ro.

Med sjvann i rene fra mor- og farssida, og din iherdige innsats ble det jo sjfolk av oss til slutt. Lena skal debutere p Hurtigruta til sommeren, og jeg skal tilbake for mitt fjerde r. Da jeg jobbet der og var p besk hos deg p friturene spurt du alltid masse om hvordan det var p bten, og om sjgang og vr og vind. Tipper du savnet livet p sjen, hva?

I tillegg til sjrver-oppdragelsen fikk jeg ogs vre med ut i bua p Hitra nr du skulle bygge eller fikse noe. Da fikk jeg en vedkubbe, en liten hammer og noen spiker, s vi kunne snekkre sammen. Men alle spikrene mine var byd, for de rette skulle du ha selv, s jeg satt stort sett og prvde banke bein spiker, mens du gjemte de rette verst i et skap. Jeg fant de til slutt, men fortalte det aldri til deg.

Det neste vi fikk til felles, som ble litt vr ting, var nr du fikk deg PC. Det er mange i min alder som ler av besteforeldre som begynner trykke p dette, men jeg var stolt over kunne si at du skjnte nesten alt! Du var jo en liten teknolog, men s vel p mye av det mer som lekety for voksne, enn teknologiske hjelpemidler. Som den gangen du kjpte deg ekkolodd som gjorde at vi kunne se fisken nr den var under vann! Du var kjempeflink med PCen, og jeg kan ikke komme p sist gang du ringte og hadde gjort noe galt. Jeg tror det blir verre med hu neste.

Du var alltid uddelig for oss, og vi skjnte det ikke helt nr du ble syk. Du var kongen i barndommen vr, stdig som et fjell. Jeg var sikker i min sak p at du skulle bli frisk, og du ble jo bare bedre bedre. Du kom jo til bli minst hundre r!


Sist gang jeg var invitert i en begravelse, sommeren 2011, var det en 25 r gammel AUF'er.
Det er trist at bestefar er borte, men det er ingen tragedie p samme mte. Vi skal ikke grte i dag over ulevd liv, vi skal smile og minnes alt det levde.

Hvil i fred, hvdingen. Du blir aldri glemt

Stopp alle klokkene, legg telefonen ned.
Gi hunden et saftig ben, s den holder fred.
Bring pianoet til taushet, sl dempet p tromme,
br ut kisten; la de srgende komme.

La flyene kretse i kveldens gld.
La dem skriv budskapet p himmelen: Han er dd.
Svep by-duene i hvite bnd.
La politimennene g med sort hansker p sin hnd.

Han var mitt nord, mitt sr, mitt st, og vest.
Han var min glede, hverdag og fest.
Han er i min dag, min natt, mine ord og sang.
Jeg trodde han ville leve evig. Jeg tok feil den gang.


Bestefar og pappa fikser en kantklipper p Hitra


Verdens fineste Bestemor og Bestefar

#19: Kort oppdatering!

N er det lenge siden det har kommet noen oppdatering, og det beklages p det sterkeste! Vi har vrt litt rundt omkring overalt, og nettet har vrt superdrlig! I tillegg har jeg flyttet til et nytt soverom, uten internett.

Siden sist har vi ridd p hest p stranda i solnedgangen, vrt ulovlige innvandrere, feiret Jonas' bursdag i Beirut, markert kvinnedagen med Kvinneunionen til PLO, vrt p enda en veggmalingskt i Burj El-Barajneh, beskt Sabra/Shatila og jobbet, jobbet og jobbet! I helgen skal vi slappe av litt, fr sndag gr til forlovelsesfest p kvelden, og kanskje et besk i en ny leir; Burj El-Shamali i Sour. Vi gleder oss!

Akkurat n sitter vi p taket og ryker vannpipe, og det er supervarmt! Type ekte norsk sommerdag, med bl himmel uten en flekk av skyer, og en bris som gjr det levbart. Det var det ikke i gr. Til dere som klager over hvor kaldt det er i Norge; dere aner ikke hvor hardt det er mtte dekke til knr og skuldre i 25 grader!!

#18: Rashediyeh vs Shatila

Det er over ti forskjellige leirer i Libanon, spredt ut over landet,og alle har sine fordeler og ulemper. Det eneste de har til felles erat de ble bygget som en midlertidig lsning for 60 r siden, og ingenskulle ha bodd her n. Iallfall ikke 4.generasjon etter de frsteflyktningene. Vi har prvd beske s mange leirer som mulig, og harhittill vrt i Rashediyeh og Al Bass i Tyr, og Mar Elias, BurjEl-Barajneh og Sabra/Shatila i Beirut.


Av disse er det Rashediyeh og Sabra/Shatila e fram n, for beskrivepalestinernes liv, -eller tilvrelse-, i to forskjellige leirer.Boforholdene er ca like bra, det er stor forskjell innad i leirene,bde p standarden p husene, forfallet av disse, og hvor mange somlever i hvert hus. Noen er s "heldige" bo i de litt strre huseneFN en gang bygde, men etterhvert har man mttet bygge sine egne hus,huker og skur. Det er bestemt at siden en flyktningeleir kun skal vremidlertidig kan man ikke bygge den ut, s etter seksti rmed ventingog fire nye generasjoner er det bare en ting gjre: bygge der det erplass imellom, og oppover.


Sabra/Shatila ligger i Beirut, og er to leirer som gr over ihverandre. Noen mener det er kun hovedgaten i leiren som heter Sabra,andre mener dette er en egen leir. Dette er stedet for noen av demest kjente massakrene, og offerene ligger begravd i massegraver midti leiren. Det var ikke tid eller mulighet for tradisjonellebegravelser, da det var for mange p for kort tid, s de ble begraveti det de dde i, uten velsignelser eller grasten. Alt de har er enfelles, navnls minnesten, midt p en stor gressplen. Shatila er en avde "styggeste" campene, med gamle hus hvor du fortsatt finner kulehullog andre merker etter krig og uroligheter. Men hovedinngangen er enstor gate ("Sabra"), som er fylt av selgerglade syrere og masse liv.Det er som komme inn i en litt rassert ghetto midt i Beirut. Det erhardt for de som bor i leirer i Beirut, se den mest fremmadkommendebyen rett utenfor vinduet, men mennesker som fr gjre hva de vil, oghar en mye mer liberal livsstil enn hva de i campene har, hvor denkonservative muslimske troen gr igjen i alt man har p seg og gjr,og sladderen lper raskere enn rottene.


Rahediyeh er av de palestinske flyktningene selv ranket som den andrebeste leiren bo i, da det er relativt godt om plassen, med kre,strand og fotballbaner. Det lite merker etter krigene leiren har opplevd, da den sist gang ble omtrent jevnet med jorden, og alt mtte bygges p nytt. Gatene er brede, s det er lyst og pent, ogbilene slipper til nesten overalt. Det er likevel noe som trekkerkraftig ned; checkpointen i inngangen. Libanesisk millitrekontrollerer alt som gr inn og ut, og bryr seg ikke med tid og stednr de bestemmer seg for ta tilfeldige sjekk av bde pass og bil.Dessuten er det kun en inngang, s nr man kommer fra Tyr, nrmesteby, m man kjre hele vegen rundt leiren frst. Soldatene er hellerikke oppdratt i vre hflige, og dette er ikke et krav til de, plinje med engelskkunnskaper eller vanlig folkeskikk. Det er ydmykendeog nedsettende for palestinerne bli behandlet som kriminelle hvergang dekommer hjem fra jobb eller en tur i byen. I tillegg erRashediyeh den leiren som er nrmest Palestina. De ser ikke ut p frielibanesere nr de ser ut av vindene, men gr de opp p nrmeste takkan de se fjellene som skiller dem fra hjemlandet, og forteller gjernehvor mange kilometer det er i luftlinje til huset "deres", selv om dealdri har vrt der, og kanskje aldri fr sett det.


Rashediyeh om natten.


Shatila



#17: Something smells fishy!

I dag var vi invitert p lunsj hos en av kompisene vre fra Hanzala, sammen med flere venner, og fr frste gang siden vi ankom Libanon fikk vi servert fisk! Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet fisk, men n savner jeg det egentlig bare enda mer. Ingen fisk i verden slr norsk tradisjonell fisk! (Sushi er en egen sidekategori btw). Resten av lunsjen var fantastisk da, med hummus, en salat med et arabisk navn jeg ikke husker, og pomme fries.

Etter lunsjen gikk vi en tur sammen med de, og de viste oss en ny del av Rashediyeh hvor vi aldri har vrt, men store kre. Vret var kjempenydelig, til tross for litt mye vind, men Rashediyeh viste seg fram p sitt beste. Vi spiste sykkerstenger, som smaker kjempestt! De lager juice og en type sukker av det, men ikke er ikke det samme som sukkerrr, som vanlig sukker blir laget av. En av de hoppet ut i keren og knakk av til oss, og etterp fikk vi vite at om bonden hadde sett han hadde han tatt klrne hans. Det var ganske godt, men litt kvalmende i lengden, men flelsen av g p den slitne traktorvegen i solskinnet, med grnne kre begge sider og denne sukkerplanten i munnen vil jeg huske for alltid! Typisk nok la jeg igjen kameraet hjemme, s dere fr ikke se det (enda).

Etterp dro vi til Hanzala (som alltid) og ryket vannpipe og s italiensk fotballkamp, fr vi dro hjem og fikk mtt eldstedatteren til hun vi bor hos, som er p besk fra Danmark. Enda en flott dag i Rashediyeh!

#16: En fugl i hnden og ti p taket

Enda en uke ferdig, uten store oppdateringsbehov. Dagene gikk som normalt, og jeg har begynt i jobben som sekretren for lederen p Abo Jihad. Det funket bra, hittill har jeg kun skrevet en engelsk e-post da, men jeg tror jeg gjorde det bra. Fikk iallfall skryt for skrive kjapt p PC, og "se smart ut". Jippiii!

I helgen dro vi en tur til Beirut, og mtte rets YPS-team (Young Solidarity for Palestine) fra Arbeiderbevegelsens Folkehgskole, og lrer Torgrim. Det var kjempekos! Gruppa virket veldig kule, og vi fikk vre med de p et media-senter for barn og ungdom utenfor Mar Elias-leiren i Beirut. Etter det dro vi ut og spiste med Torgrim, og Jonas fikk den etterlengtede biffen sin, som han har snakket om i femten av tjue dager her i Libanon. Lengselen etter kjtt er stoor hos gutten! Vi leide oss inn p hotell og nt en frinatt fra leiren. Det var herlig bare slappe av, og leke turister i 48 timer.

I dag har vi stort sett bare slappet av. Planen var at YPS-gruppa skulle komme til Rashediyeh, men sjfren deres var to timer forsinket, s de rakk det ikke, siden de var innom en annen leir frst. Kjipt det, men vi mter de nok i Norge igjen. De har invitert oss til snakke p festivalen deres, og det er kult!

Bortsett fra vente p YSP-gruppa som aldri kom, ble vi invitert opp p taket til en av disse fugle-temmerene. Vet ikke om jeg har nevnt disse fr, men dette er kult! Noen av de som har hus med takterasser driver med temming av ville duer! Eller, ikke temming, men de er venner med de.. P en mte. Det er et tillitsforhold hvor duene fr mat osv, i tillegg til at det er en sport fange hverandres duer. De merker duene med tape, ogs skal en persons duer fange en av de andre duene. Sykt mye man kan finne p nr man er stuck i en flyktningeleir as! Det kule var at vi fikk holde i duene da! :D




#15: Veggmaling i Burj el-Barajneh

I dag var vi p en fantastisk tur til Burj el-Barajneh en annen flyktningeleir, i Beirut. Vi dro med en gjeng fra Hanzala (vannpipe-cafeen vi pleier henge), for male p vegger! Veggene i leirene er dekket av bilder, skrift, og plakater, av bla a det palestinske flagget, Yassir Arafat og fred. Vi dro dit for lage muren lik en av murene her i Rashediyeh; malerier av Palestina, hvor man trekker ut en by eller landsby, og skriver om den. Som nr den ble okkupert, posisjonen i grader, og hvor mange kilometer den er fra hovedgaten i leiren. De er veldig kule, s jeg forstr hvorfor de ogs ville ha en slik mur i Burj el-Barajneh.

Det ble mye skraping av vegg, maling, morsomheter, og falaffel. Vi hadde det vannvittig morsomt, og mtte masse nye mennesker. Vi blir skikkelig godt tatt vare p av gjengen p Hanzala! I tillegg mtte jeg en fantastisk dame dom var redd for at jeg skulle bli forkjlet, og ga meg en stikkegenser, selv om jeg hadde med andre klr. Det er den p bildene. Ogs prvde hun fore meg opp p kaker. Enda en herlig palestiner!



Jonas savner Mona, men fant en venn her ogs.



Den herlige damen som ga meg genseren.

#14: Frste helg

Har ikke oppdatert de siste dagene, fordi dagsrytmen har vrt annerledes pga helg, og vi har ikke vrt hjemme nr det har vrt internett. Vet ikke om dere har skjnt systemet, men strmmen her er lite stabil. Den bytter mellom vre "governmental" og generator. Dette er heller ikke familiens egen generator, men tilhrer en mann som gir strm til mange av husene her. Eller.. gir og gir. De betaler 100 dollar pr. mnd, noe som tilsvarer 1/6 av lnna for mange, og gjerne enda mer. I tillegg er denne strmmen superustabil, og detter ut og inn hele tida. Den er ikke verdt pengene, men ingen tr si ifra, for han med generatoren har makta, og kan kutte strmmen deres enda mer.

Uansett, her kommer en kjapp oppdatering fra helga!
Fredag hadde vi fri, da biblioteket var stengt. Soad, som driver biblioteket, har jo vrt opptatt med ta vare p sin nyopererte mann, som forresten har kommet ut av sykehuset. Vi mtte han i solskinnet, og han gikk for egen maskin. Det er frste gangen jeg har sett et mirakel!
Uansett, siden vi hadde fri, bestemte vi oss for dra til Sor en tur, etter frokosten hos Omar (som var kjempekos!). Sor (/Tyr) er byen Rashediyeh ligger i. Det tar ti min kjre dit ellernoe. Ja, forresten! Jeg har helt glemt fortelle dere om den superfantastiske kollektivtrafikken her! Mamma kommer til hate meg for at jeg skriver dette, men shit'au: Du gr litt ut i vegen, og str der til en bil stanser (noe alle gjr), s sier du destinasjonen din, og enten s vinker de deg inn, eller s kjrer de videre. Vi hopper rett og slett inn i frste bil. Det koster 1.500 lire pr pers, dvs snn femten spenn for to personer. Jeg elsker det! Det samme gjr man tilbake, men da er man litt mer forsiktig.

I Sor kjpte vi oss klokker, og ble lurt. De pleier gjre det. Slenge p snn 100% ekstra p betalingen nr man er vestlig. Vi gjorde jo forsvidt et kupp, for selv fake klokker i Norge er dyrere enn fake-klokker her. Kul fyr forresten, solgte ekte Rolex for 30 dollar. (HAAHHA #lettlurt.)
Etter at vi kom tilbake dro vi igjen til stamplassen vr, Hanzala. Kommer til skrive litt om Hanzala senere, stay tuned!

P lrdag ville vi utforske enda mer, s etter at vi hadde sovet ut, for en gangs skyld, dro vi til Saida, som ligger midt mellom Sor og Beirut ca. Vi undervurderte strekningen litt, og kom fram senere enn vi hadde trodd. Likevel var det godt med en dag hvor vi kunne late som vi var p ferie eller noe, og bare traske rundt i denne nye byen. Vi s p klr og gjorde vanlige sightseeing-ting, og Jonas ble dratt inn i et sug av hjemlengsel. Vi endte opp med spise p Burger King, for kompansere for lengselen, noe gutten var greit fornyd med!

Sndagen gikk med p sove lenge og se p regnet. Det bttet ned hele dagen, s vi gjorde ingenting fr p kvelden nr vret lettet litt. Da kom Abbass og hentet oss for en kaffevisitt, og vi fikk mte kona hans. Det ble en mer dramatisk kveld enn vi hadde tenkt oss, da jeg plutselig ble skikkelig drlig. Jeg trodde jeg bare ble kvalm av vannpipa (som man kan bli iblandt nr man overvurderer seg selv), og ville dra hjem. Idet jeg skulle ta p meg skoene seg jeg sammen og svimte av. Jeg har aldri besvimt fr, og det var skikkelig ubehagelig! Jeg kjente meg svimmel, s trodde jeg det gikk over, fr jeg plutselig s Abbass og Jonas st over meg og rope navnet mitt. Jeg var jo fjern og skjnte ikke hva som hadde skjedd, s jeg var litt snn "hva er det dere stresser for da?", fr jeg skjnte at jeg faktisk hadde vrt borte i et par sekunder. De la meg ned p en sofa til jeg kom tilbake til meg selv, og Abbas ringte for f en kompis til kjre oss hjem. Det hele var egentlig bare flaut. Jonas tok godt vare p meg da. Stressa som faen, henda skalv og alt han greide si var "jeg driter i hva du sier, hvis du ikke blir bedre drar vi p sykehuset!" og "Jeg driter om det er haram, hvis du ikke blir bedre sover jeg p rommet ditt i natt!". Ogs ville han bre meg hjem. HELDIGVIS tok Abbas affre!

I dag har vi bare hatt en ganske normal dag. Vi var p Abo Jihad-senteret og jobbet i forskjellige klasser. Etterp var vi p biblioteket, og fikk overvre en offisiell pengeoverrekkelse fra en fransk vennskapsby. Dessverre skjedde hele greia p arabisk og fransk. Kjempeviktig og bra, men vi skjnte jo ingen verdens ting.

N m jeg lpe, for vi er invitert hjem hos en nabo. Superst, og veldig gira p besk!
Vi blogges! :D

#13: Israelsk kule p glass

I dag fikk vi se bivirkningene av Israles terror mot palestinerne p nrt hold. I en kopp. Vi fikk komme p sykebesk hos mannen til Soad, lederen av biblioteket, som opererte i dag. Det var ikke en typsk norsk operasjon, hvor man fikser skader etter en ulykke, eller vil forbedre utgangspunktet man er fdt med. Han opererte ut en kule fra hofta, etter ha blitt skutt under en fredelig, ubevpnet markering p grensen mot Israel i mai. Fem mennesker mistet livet, og flere skadet. Libanon er ingen velferdsstat, og med jobb i en flyktningeleir har man ingen forsikring. Har man ikke pengene i hnda ved ankomst blir det ingen operasjon. Heldigvis hadde de penger, og han hadde i dag sin tredje operasjon etter hendelsen, og n er mesteparten av kulen ut av kroppen. Resten m han bare leve med.

Israel frer ingen moralsk krig. De bruker kuler som er forbudt etter Geneve-konvensjonen, som skiller seg inne i kroppen, og skapet mye verre komplikasjoner enn vanlig kuler. Israel skyter ikke for uskadeliggjre, de skyter for drepe.

Tappert skuddoffer i store smerter etter operasjonen.
P glasset er kula, en knapp time etter at den ble operert ut.

Bortsett fra dette har det vrt en bra dag. Vi hadde den frste ca normale dagen vr p Abo Jihad-senteret, med hver vre plikter. Jonas har ftt jobben som lederens sekretr, da de trenger hjelp til skrive sknader osv p engelsk. Senteret er avhengig av sttte fra andre for fungere, og Jonas kommer nok til gjre jobben veldig bra. Han var litt stressa da han fikk i oppgave ske om penger for verkty han ikke engang visste det norske navnet p, men det er nok et engangstilfelle. Selv hadde jeg engelskundervisning for fire herlige jenter, hvor vi gikk gjennom tall og alfabetet. Fra neste uke skal vi ha workshop med temaet "Menneskerettighetene", det tror jeg blir veldig bra.

Etter arbeidsdagen var over og vi var kommet tilbake fra sykehuset skulle vi g tilbake til huset for finne noe spise, men det var ikke bare-bare. Vi brukte over en halvtime p komme tilbake, da vi frst ble invitert hjem til Omar (sjfren p senteret) for mte familien hans og drikke kaffe. Det var en herlig familie med kone, svigerinne, og mange barn. Komplimenter som at vi er vakre, har snille hjerter og pene yne hagler hele tiden, s dere m ha oss unnskyldt om vi kommer tilbake med egoer strre en Russland! I tillegg fikk vi gaver, Jonas fikk hrvoks og jeg fikk parfyme. Og dette kommer fra mennesker som er mye drligere stilt enn oss nordmenn. Det er facinerende hvor gjestfrie de er, og hvor langt de strekker seg for at vi skal ha det bra!

Vi fikk til slutt dispans til dra videre, med en betingelse; at vi kom tilbake klokken 9 i morgen for spise frokost med dem. Dette sa vi ikke nei til!

Likevel skulle det ta enda lengre tid fr vi kom oss hjem, for idet vi passerte en mrk garasje hrte vi noen rope "NORWEGIAN!", og Abbas kom ut av mrket. Til tross for at det var andre gangen vi mtte han, fikk vi et hndtrykk og to kyss p hvert kinn. Vi mtte kompisene hans, og lovte komme p kaffe i morgen, for komme oss avgrde igjen.

Etter dette kom vi oss nesten helt tilbake til huset fr neste stans. Vi mtte kjpmannen som hjalp oss litt med vegen i gr, og vi skulle egentlig bare takke han, men ble dratt med inn i huset for mte kona og se dtrene og huset hans. Han gjr det nok ganske bra, for huset var enormt i forhold til standaren her. Vi mtte komplimentere hus og hjem vel, og igjen love komme innom p kaffe senere, og en tyggis og en kjeks senere var vi tilbake p vegen hjem. Da var likevel klokken blitt s mye at maten var ryddet bort, og for vre minst mulig til bry gikk vi ut igjen for finne noe spise. Vi ville uansett utforske litt mer fr dagslyset forsvant.

Vi kjpte en arabisk kylling-sandwitch, som var spesiell, men veldig god, og gikk videre. Med vannpiper i hodet gikk vi og s i butikker, og igjen gikk vi p Abbas, som tilbd seg hjelpe oss i jakten. "He is my friend. I will get the price down" lovte han og dro oss med. Vannpipe ble det, prutet ned og med benefits. Den er kjempefin! Abbas fulgte oss hjem og vi drakk litt kaffe med han og vertsfamilien vr, fr vi trakk oss tilbake og testet vannpipa. Den funket knall! N er det duket for tidlig kveld, med morgendagens frokost i tankene.

God natt alle venner!

#12: bli kjent med Rashediyeh

Nettene i Rashediyeh er ikke som i Norge. Selv om vintrene her er som kjlige sommerdager i hjemlandet, blir det likevel fryktelig kaldt, da husene ikke er isolerte som hjemme. Man fryser p en helt annen mte, spesielt de dagene det er kjligere her, og det regner. Vinduet p soverommet er ikke helt tett, s luften kommer inn hele natten, og den er r og fuktig. Selv med nattbukse og skjorte i flanell, singlett og ullsokker, godt gjemt under ei god dyne og to pledd blir det kaldt, da ogs dyna blir r og p en mte fuktig. Det blir litt som ligge i telt nr det er kaldt ute. For en person vant til ligge i telt ville dette vrt sove i luksus, for oss som er vant til ligge i luksus fles dette som sove i telt. Men man sovner til slutt, og da sover man godt.

Klokken 05.00 er dagens frste bnn, og bnnesangen fra moskeene hres godt gjennom vinduet. For noen er dette plagsomt, for meg var det deilig og eksotisk. Jeg vknet svidt, hrte sangen og tenkte "Ah, jeg er i Libanon", rullet meg over og sovnet igjen med et smil.

Frokosten i dag ble en kjapp affre, da vi slumret litt for lenge. Siden vi ikke vet vegen noen veg ble vi plukket opp av sjfren til Abu Jihad-senteret hvor vi skal jobbe. Han er en veldig trivelig mann som bruker hvert ledige minutt p lre oss litt mer arabisk. Det setter vi veldig stor pris p, for vi merker ofte kommunikasjonsproblemene, og hvor kult det er kunne si noe p arabisk. Eller forst det for den del.

Abu Jihad-senteret er oppkalt etter "Yassir Arafats beste venn" og er et senter for barn (og noen litt eldre) med psykisk og fysiske utviklingshemninger. Man skulle tro at et slikt senter ville ha en tung stemning, men tvert imot. Det er latter og glede overalt, og senteret er stort og lyst, med bilder av Arafat, Abu Jihad og flere. De tilbyr bde teoretisk undervisningstimer, i tillegg til at de bla a har et rullestolverksted.

Nr vi kom til senteret tok vi med oss to til i bilen, bla a lederen for senteret, og dro inn til Sor. Vi fikk vite at vi skulle p et "Emplyment centre", men det viste seg at vi faktisk skulle p pningen av det fjerde "Employment"-kontoret i Libanon. Det ble holdt pningstaler av bla a Palestinas ambassadr i Libanon, en representant fra ILO (International Labour Organization) og en kvinnelig representant fra SDC (Swiss Agency for Development and Copperation). Disse sentrene er drevet av UNRWA (engelsk: United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East), FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtsten. Her fr man hjelp til ske jobb, og lrer ske, skrive CV, man har tilgang p PCer med internett, kan ske om finansiell sttte for praktikantjobber og mye annet. Kommer nok til skrive mer om UNRWA og senteret senere.

Vel tilbake i Rashediyeh ble vi vist rundt p senteret og p biblioteket, og vi fikk mte lederen for Kvinneunionen, en gren av PLO (Palestinian Liberation Organization). Etterhvert begynte klokken nrme seg to, og det var klart for dagens hydepunkt: Lunsjen hos Amal. Hun er en fantastisk kokk og maten er bde smakfull og sunn. Etterp dro vi ut for finne det siste senteret vi kommer til henge p; Al Quds-senteret. Dette er et senter som tilsvarer SFO i Norge, hvor barna kommer etter skolen for spille ballspill, leke, eller spille musikk p diverse instrumenter. Det ble en heftig halvannen time p fotballbanen, men veldig talentfulle guttunger. Ingen kan spille fotball i slippers som en arabisk unge kan! Vi ble svette og slitne, og fikk tilbud om kaffe og kaker etterhvert, fr vi tenkte finne vegen tilbake. Det var fortsatt noen timer igjen av dagslyset, s da vi passerte en kul liten vannpipe-caf nlte vi ikke med sl oss ned. Like etter kom to av de som jobbet p Al Quds-senteret, som hadde spilt fotball med oss, og vi endte opp med sitte i to timer med vannpipe og ls prat om politikk. Og s kom mrket.

Vi har vrt i Rashediyeh i et dgn, og kan ikke skryte av vre godt kjent. Det endte med at de to tilbudte seg flge oss hjem, og heldigvis insisterte de da vi sa at vi sikkert kom til finne vegen selv. Etter en stund med rimelig mlrettet gange og Jonas' bestemte pstander om at han visste hvor vi var og at "dette er rett gate" flere ganger, ringte en av de hjem til Amal og fikk vegbeskrivelse p arabisk. Det viste seg at vi var langt, langt unna. De fulgte oss hele vegen fram til dra, og vi takket dem dypt og hellig fr vi gikk inn.

Etter treningskten p fotballbanen var det godt med en dusj. Det var fortsatt varmt vann i tanken, til tross for at "the governmental power" (tanken blir ikke varmet nr huset gr p generator-strm) var sltt av. Dagen ble avsluttet med kveldsmat sammen med de to fysioterapeut-studentene som ogs bor hjemme hos Amal, fr de holdt et lynkurs i yoga p et av soverommene vre. N skal vi se en episode av HIMYM fr vi finner senga. God natt! :-)

Sjefen selv!

#11: Rashediyeh, endelig!

N har vi til slutt kommet oss inn i leiren vi skal bo i, og mtt familien. De er kjempekoselige, og jeg tror disse tre mnedene kommer til bli kjempebra!

Hadde ikke tenkt skrive s mye n, jeg og Jonas skal ut og utforske litt.
Det blir ikke like mye oppdateringer som fra hotellene, da det er strm i noen timer om gangen her. Fra 6/8-tiden p morningen til 12-tiden, ogs er det strmlst fra 12 til "solen gr ned" ca. Ogs er det strm p kvelden, men ikke om natten. Akkurat n sitter jeg i sengen p rommet mitt, som er kjempestort og veldig fint. Det er mrkerde litt tunge gardiner som gjr lyset behagelig og rdt. I bakgrunnen er lyden fra bnnetrnene. Skal prve ta opp lyden en gang, s dere fr hre. Det er veldig kult!

Slenger opp et bilde av utsikten fra vinduet mitt, s fr det bli mer skriverier i kveld eller morgen.
Vi blogges!

Utsikten fra soveromsvinduet mitt.


#10: Ankomst Sor (Tyr)

Dagen i dag har vrt en laaaang dag. Vi ble hentet p hotellet i Beirut kl halv 9, og planen var skaffe innreisetillatelse og dra inn i Rashediyeh. Dette skulle vise seg ikke vre s lett, s vi fr den i morgen kl 10 i stedet. Dermed er det duket for enda en natt p hotell, men n har vi ankommet Tyr eller Sor som vi mest sannsynligvis kommer til kalle byen heretter, da det er det gamle fnikiske navnet som blir brukt i dagligtale blant befolkningen. N er vi rett i nrheten av leiren vi skal inn i. So close, but so far away..

Anyways! Sett bort ifra masse kjring og kjedelige kontorer har det vrt en kul dag med mye nytt. Vi ble kjrt til Saida (midt mellom Beirut og Sor) av en lokal sjfr fra Beirut, og der mtte vi en superkul sjfr fra Rashediyeh! Av hansyn til sikkerheten til de vi mter m vi bruke dekknavn, slik at ingenting vi opplever med de skal kunne holdes mot de senere, s la oss kalle han Abbas.

Abbas er kul. Abbas har mange venner. Faktisk kjenner Abbas ca annethvert menneske i hele Sor, s kjringen tok sin tid. Som nevnt tidligere har ikke Libanon de klareste trafikkreglene i verden, s det stanse midt i vegen for snakke med en bil imot er helt ok.

Han tok oss med til Souken, markedet i Sor. Det var akkurat som man ser for seg p film; to paralelle gater hvor det yret av liv og alt mulig rart av ting og ty. Det var moteriktige hijaber og andre hodeplagg, r fisk som satte sitt luktpreg flere meter etter passering, og fake merker som prvde litt for hard. Det er ikke hvor som helst i verden du finner Converse/Chanel-sko!!

Etterp tok Abbas oss med for spise, og vi endte opp med noe merkelig kylling-greier som var grillet og crispy og alt mulig. Ogs het det "Kentucky", men var ikke det samme som KFC. "Kentucky" var bare slang. Skjnte ikke helt greia, men maten var god og vi ble mette. P veg fra restauranten til det nye hotellet passerte vi en restaurant som ble bombet for to mneder siden. Det er faktisk like ved hvor jeg n sitter p senga mi og blogger. Jaja, de blomber vel ikke samme stedet to ganger?

I tillegg har jeg lrt meg de arabiske ordene for norsk, hadebra, sofa og kvittering. Bra dag.
I morgen kommer vi most likely endelig inn i leiren, og fr mte familien vi skal bo hos. Jeg gleder meg!

Kart over Libanon. Her ser dere vegen fra Beirut til Tyr(e)/Sor via Saida (her; Sidon)
Vi har sett masse strand i dag!

#9: Middag for to: 74.000,-

Har kommet tilbake til hotellet etter enda en tur ut i Beirut sentrum. Vi vandret litt rundt, og lrte ganske masse p kort tid. Blandt annet fant vi ut at sist gang vi gikk oss vill og lette etter hotellet, var vi p det nrmeste ca 20 meter unna, og vi knakk koden for bilenes tuting; den erstatter bde blinklys og hyreregelen. Hvis man kjrer ned en gate tuter man ved hver kryssende veg, for fortelle de som evt kommer at man er p veg over vegbanen deres, og man gjr det hver gang man kommer til et kryss og skal svinge. Jeg er glad jeg kjrte opp fr jeg kom hit..

Etter all denne lringen ble vi sultne, og bestemte oss for spise p en plass som s ganske kul ut, ved navn Laziz. Der fikk vi en salat med kylling, avokado, potet, og "vanlig" salat, pepret med sorte oliven. Bortsett fra olivenen var det veldig godt, og ekstremt mettende. Etterp slappet vi av med en kaffe, fr vi bestilte en vannpipe. Vi endte med sitte der i tre timer, stort sett med vannpipa. Koslig! Jeg kan trives her med denne arabiske kulturen. I syv/halv tte-tiden var sjappa stappa av vannpiperykende arabere, og de var borte like kjapt som de kom. Hele middagen for to ble p 74.000 libanesiske pund, som tilsvarer litt under 300 spenn. Heftig valutakurs!

Til venstre er en jukseliste for kursen (LBP-NOK), og til hyre er regningen fra Laziz.


#8: Frste dag i Libanon

Da var Skillingss og Saga ankommet Beirut, etter grsdagens reising. Reisetiden fra hjem i Trondheim til hotellet i Beirut ble p sjarmerende 15 timer og vi mtte ske om visum hos flyplass-politiet med millitrlignende uniformer som spurte masse kritiske sprsml. I tillegg prvde noen stjele kofferten til Jonas rett fra bagasjebndet, s vi var relativt slitne da vi kom fram p hotellet.

I skrivende stund er alt derimot mye bedre. Vi har vrt ute en tur og sett oss rundt, og Beirut er en veldig kul by. Det er en magisk miks av nye, kjempeflotte bygg, og slitne steinbygg med kulehull og avispapir som gardiner. Det er sndag, s mange av butikkene er stengt, trolig fordi vi ikke finner vegen ut av den kristne delen av Beirut. Vi fant American University of Beirut, som er et fantastisk flott bygg, med en tilhrende historie.
I 1982, under Israels invasjon av Vest-Beirut, gikk davrende rektor Malcolm Kerr ut og stanset israelske soldater som ville pgripe palestinere ved universitetet, helt alene. Han holdt ut armene som et skjold og sa "Dette er Amerikans eiendom" og ble en helt blandt studenter og ansatte. To r senere ble han skutt og drept p universitetsomrdet, av to menn som visstnok representerte Islamsk Jihad. Drapet var, sammen med bortfringen av David Dodge ret fr, hevn for falangistenes bortfring av fire iranske diplomater i 1982. [1]

Hovedinngangen til American University of Beirut (AUB), hvor Malcolm Kerr stanset israelerne.

Ellers har det ikke skjedd s mye i dag. Vret er ganske srt i forhold til Norge, da det er ganske varmt (13 grader eller noe i dag), og regn nesten hele tiden. Og det er vann overalt. Serist, over hele byen. Det regner ikke s mye, det er som duskregn, men det skjer konstant, s vannet forsvinner aldri fra bakken. I tillegg er det biler overalt. Som tuter hele tiden, det er derfor det er biler foran nesten alt jeg har prvd tatt bilde av.

I kveld skal vi mte Inga, en tidligere solidaritetsarbeider som har giftet seg med en libaneser her, og i morgen skal vi inn i Rashediyeh. Hvis vi fr tillatelse fra millitrkontoret, riktignok.

Oppdateringer flger! Hper ting er fett i Norge. Kos dere med sn! :-D
Slenger med et lite visdomsord fra Beirut:

Kilder
[1]: Libanon Farvel, Odd Karsten Tveit, Aschehoug, 2010

#7: STRESS

I dag er det mindre enn ei uke til jeg reiser til Libanon. Ganske mye mindre enn ei uke faktisk, jeg reiser p lrdag. Fortsatt er det mye jeg skulle ha gjort og lest, men jeg er s stresset at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Ganske destruktivt egentlig.

Siden sist har jeg og Trine flyttet opp i leiligheten vr, og det er fett! Jeg tror dette samboerskapet kommer til funke veldigveldig bra! I tillegg har vi ogs husdyret Aleksander (kjresten til Trine). Vi har begynt sett "Weeds" fra starten av. Fett! Jeg digger det. Dette blir et halvsvevende oppdaterings-fordi-jeg-ikke-vet-hva-jeg-skal-gjre-n-innlegg.

Legger ved et bilde fra forberedelsene:

Dette bildet er tatt fr vi flyttet btw.

Billetten har ogs kommet! Det er med p gjre dette litt mer realistisk. Fyyyfaen, jeg drar snart. Og kommer ikke hjem fr i mai! Hmm.. jeg m kjpe meg stvler. Og farge hret. Og ta passbilder.

Ellers skal jeg p fraksjonsmte i bystyret i dag. Det blir spennende. Har ikke helt skjnt hva fraksjonen er for noe, men det har visst noe med opposisjon osv gjre. Finner det sikkert ut i dag!

Anyways, n tror jeg litt lesing vil vre p sin plass. Bilder av leiligheten kommer sikkert snart!
Heeeeijd!

#6: Om turister og andre dyr

[Dette innlegget er dedikert til Stian Gladlaksen. Har nevnt at et slikt innlegg som dette er for spesielt intresserte, noe gutten visstnok er.]

WikiQuote;Turismeer klassisk ansett somreiserfor hyggens skyld, selv om denne definisjonen har utvidet seg de senere rene til ogs inkludere andre reiser utenom ens normale arbeids- eller bostedsomrde.

Jeg har n jobbet to sesonger p hurtigruta, en liten en i fjor (12 dager p MS Nordlys, og 14 dager p MS Trollfjord) og et halvt r p MS Polarlys n i r. Gudene skal vite at jeg ikke er noen spesialist. For det frste har jeg stort sett jobbet "behind the curtains", byssa (=kjkkenet) med oppvasken. De virkelige historiene fr man fra de som jobber i restauranten, eller aller best (/verst): Lugarene.

For det frste vil jeg komme med en halvfrekk pstand som motsier noen av mine grunnleggende prinsipper; Mennesker kan generaliseres etter nasjonalitet. Klisjeene er sanne. Alle sammen! Dette er ikke kdd engang. P hurtigruta har vi alle de store; Tyskerene, Amerikanerene og innimellom diverse asiatere, stort sett fra Japan, Franskmenn og Spanjoler. Og de kan vre noen skikkelige svin alle sammen. Les meg rett her, n kommer nesten bare grra. Jeg er ikke s bitter som jeg hres ut, og flesteparten av turistene er herlige mennesker! Men de man henger seg opp i, og de man husker, er de som ikke er det.

Tyskerene er den strste gruppen vi har. De kommer hele ret, gjerne flere ganger. De kan lite er ingen engelsk, men de tror ikke de ansatte kan tysk. De forventer det.Siden de ofte har vrt ombord opptil flere ganger fr, tar de gjerne ansvar for gjre bten et bedre sted. P sin mte. De kommer gjerne stredende bestemt inn i byssa for fortelle deg at kaffemaskinen er delagt, eller stanser deg i de tungeste lft for opplyse om at det ikke er mere svin i buffeten. Alt dette skjer sklart p tysk, og om du prver si at du ikke forstr gjentar de det heller fem ganger til, og hyner volumet for hver gang. ALLE FORSTR VEL TYSK OM MAN PRATER TYDELIG NOK OG BRUKER STORE ARMBEVEGELSER ?!?!?

Amerikanere derimot gjr seg veldig forsttt. Hvis en amerikaner er arrogant, s er det en ny dimensjon av arroganse. En av servitrene overs et par under drikkebestillingen fr middagen, og nr hun endelig kom bort til dem snudde det amerikanske kvinnemennesket seg mot mannen sin som om Sofia ikke sto der og sa hyt og tydelig rystet "I don't know if she's lazy or just stupid". Legg p en overdrevet amerikansk aksent. De snakker ofte s amerikansk det renner frityrfett av ordene deres, og de prater gjerne masse. Nesten like mye som de spiser!
At amerikanere spiser mye er en velkjent klisj. Og heller ikke denne klisjeen er noe jeg kan avkrefte. De bruker lang tid i buffeten, og det er et under at de greier lfte sine egne overfylte tallerkener med sine utrente armmusker, men viljekraften nr det kommer til mat er stor! Amerikaneren er typen som str midt i buffeten, like bred som han er hy, men en av de latterlig sm porselenssklene i den store neven og fyller vaniljesaus over sjokoladepuddingen til den gr kant i kant med sklen. S snur han seg og oppdager bringebrsausen! S han lfter den opp, og sjenker i, mens det renner vaniljesaus i strie strmmer ned p gulvet. Det er jo tross alt ikke han som skal vaske det opp!
Og fr sausen har truffet bakken er enda en tysk dame p veg inn i byssa for fortelle at det er vaniljesaus p drken.

Spanjolene er trivelige, men ogs her oppstr ofte sprkproblematikken. Likevel er de til strst plage for servitrene og oss i strsjen (=oppvasken), da de skaper store mengder oppvask. For frokost for spanjolene er et herlig lite tapasparty p ttemannsbordet! Alle mann gr til buffeten og henter tilbake nesten hele greia p egne fat, og setter rundt p bordet, som en minibuffet i buffeten. Servitrene klistrer p service-smilet og brer tallerkener som helter, mens vi i strsjen vasker fletta av oss.

Japanerene er underrepresentert, de er med p alle utfluktene, og hvis bten skulle g under ville de treffe havbunnen frst, takket vre de feite kameraene som henger rundt nakken deres. Dekommer gjerne i store flokker, som da jeg gikk p lugarene p Trollfjord og de fylte nesten alle lugarene p 3.dekket. De er fantastisk ste og trivelige, men kan ofte ikke et kvekk engelsk. Jeg hadde en fem minutters kroppssprksamtale med en dame for finne ut at hun ville ha en ekstra pute til mannen sin. Det hele ble avsluttet med at hun gikk inn p lugaren og hentet en pute for vise meg. Men som sakt; de er kjempekoselige, spesielt nr de kommer p lang rekke forbi deg i korridoren, folkder hendene, nikker og sier "Arigato" som er japansk for takk. "Arigato, arigato, arigato, arigato, arigato, arigato, arigato"OK, jeg skjnner greia!
Gullmedaljen gr likevel til den skjnne damen som kom bort til meg nr jeg sto i Hovmester-disken og skrev timer p PCen (Jajaja, ok, jeg var p Facebook), kun i ens rend fortelle meg at hun syntes jeg var fin p hret og hadde kul stil. Herlig hre kl halv tte nr du fler deg som en katt som har overlevd en tur i vaskemaskina!

Turistene reprenterer ogs en annen gruppe, da de aller fleste er gamle mennesker. Gjennomsnittsalderen p hurtigruta er 60 r, og nr det faktisk tidvis er en del barn ombord kan du tenke deg hva som drar snittet opp. Vi snakker utlagt tarm, mangel p blrekontroll, resepsjonister som m ringe opp p lugarer for minne de p ta medisinene sine, og forsinkelser som flger av brukne lrhalser. Denne turen hadde vi en som var alt for gammel til ta vare p seg selv. Det skjer innimellom, da barn og barnebarn trenger en pause fra gamlingen; de kjper en billett Bergen-Kirkenes-Bergen, kjrer de til kaia og dropper de av, og henter de 11 dager senere. N i jula var det en mann som pissa en gang i buffeten, og en gang hele vegen fra resepsjonen til lugaren sin. Tidligere var det en mann som gikk hele dagen uten mat, for han skjnte ikke greia med mat-tider, om han i det hele tatt skjnte at det var mat inkludert. Her igjen m jeg presisere litt; dette med gamlingene er ikke morsomt engang. Det er trist. Det er ikke kjipe mennesker, det er mennesker som aldri skulle reist alene i frste omgang. Det er kjipe barn og barnebarn.

Men det finnes herlige tilfeller som gr p tvers av nasjonaliteten deres, og alderen. For det frste er de aller fleste opptatt av f mest mulig ut av pengene sine. De venter utenfor dren til restauranten fem minutter fr vi pner, med nesa godt klistret inn til glasset. De skjnner ikke at kulturmelk ikke er melk, og hver 11 dag (nr de kommer ombord) kommer det X antall smartypantser til den nrmeste ansatte de finner og viser fram kaffekoppen sin med skilt drikkeyoughurt og proklamerer at "This milk is bad" eller "blablabla Milch". De handler opp hele souvernisbutikken, og brer plaggene med stolthet. Etter 11 dager har de s mye norske flagg og hurtigrute-logoer p seg at du nesten ikke finner dem. De er ogs ekstremt rdville og minner om sauer i flokk. De str midt i buffeten og uten ha gjort et forsk stanser de deg igjen midt i et lft og spr "Where is the soup?". Halvirritert og redd for miste frti tallerkener i bakken svarer man "They are right behind you" og klistrer p smilet og fortsetter og g helt til "Where is the soup bowls?".

Men som sakt; dette er grra av grra. Det er masse koslige mennesker, med mye godt bringe til arbeidsdagen vr. Spesielt om de er rause med tipsen!

#5: Et splitter nytt r!

2011 er over, med alt det brakte med seg. Det var mye smerte og mange trer, men man m ikke glemme de koselige minnene! 2011 var ret jeg gikk p folkehgskole, jobbet et halvt r p hurtigruta med fantastiske kolleger, og en mengde irriterende passasjerer (kunne skrevet et eget innlegg om tyske turister, men det er for spesielt interesserte), det var ret med en fantastisk valgkamp i forkant av kommunevalget, og i det hele ret AUF holdt hender som aldri fr!

2012 skal bli et fantastisk r. Jeg fler det p meg! Akkurat n sitter jeg i en superfet sofa i den nye leiligheten jeg skal dele med Trine. Og om halvannen uke reiser jeg og Jonas til Libanon for tre mneders solidaritetsarbeid i Rashediyeh, etterfulgt av tre ukers reising i Palestina, Israel og Jordan. Jeg gleder meg helt vilt!

Legger merke til at andre nyttrsblogginnlegg inneholder ville forsetter som innebrer stumpe ryken, sette korka p flaska, jogge til postkassa og slutte impuls-shoppe p eBay. Vel, lykke til folkens!
Forsettet mitt er levva livet, og gjre mitt for at verden skal bli et litt bedre sted!

Sender varme tanker til de der oppe som ikke blir med oss inn i 2012; jeg vet dere ser oss! Vi skal aldri gi opp kampen for en bedre verden. Vi snakkes nr tiden er inne, og det skal bli en fantastisk fest!




#4: Ikke bare fengsel er fengsel

I gr falt "dommen" over Breiviks sinnstilstand. Det kan jo sklart diskuteres i det vide og det brede om denne ene dommen er nok, men den har i det minste falt.

Breivik ble regnet som utilregnelig i gjerningsyeblikket, og iflge norsk lov kan han dermed ikke dmmes til fengsel, men "bare" tvunget psykisk helsevern. Idet nyheten slo over meg ble jeg sint. Jeg ble s sint at jeg nesten begynte grine. Han visste jo godt hva han gjorde.Skuddene skulle drepe. Og det gjorde de.

Menetter ha tenkt p det, s vet jeg at ingen hevder at han ikke visste hva hangjorde. Det er den utlsende faktoren det dreier seg om.Hvorfor gjorde han det?Fyren var ustabil og visstnok schizofren, ensom og isolert fra verden. Dette er vanskelig skrive om, det merker jeg. For jeg har ikke helt bestemt meg hva jeg vil fram til, eller hva jeg mener.

Likevel er det n ting jeg vil si: Tankene hans ble ikke til i vakuum. Greit, mange detaljer i planen han, ideene hans, er fakka i det hinsidige. At han hadde sjans p bli regent i Norge, og avle nordmenn i reservater og hva det var, er kanskje tanker han har kommet p helt selv (hper jeg). Men den hyreekstreme holdningen, muslimhatet, frykten for at Norge skal tape kulturen sin i kampen mot Islam og andre kulturer som flge av innvandring, dette er ideer som lever i beste velgende overalt. Dette er ikke noe en ensom mann har funnet p helt av seg selv, grobunnen i hele verket hans er bygget p ideer som veldig mange mennesker bygger sin samfunnsoppfatning p.

Han bygget fikk sine ideer fra andre, men planla det utenkelige alene. Selv mener han at han var et geni. Et geni som vil bli annerkjent og beundret om flere tir, nr "alle" finner ut at han hadde rett osv osv. Fler jeg bagatalliserer planen hans her. Den er skummel, det kjenner jeg. Men en del av meg er fortsatt litt "...hallo?". Han mener han er et geni, og den eneste som har rett. Og n skal han sitte isolert og bli behandlet for dette.
Det m jo vre den verste straffen han kan f?

Han kan sitte der med manifestet sitt, i2083, som en sta gammel faen, og det eneste han tjener p det, er at han ikke slipper ut. Han m sitte der enda litt lengre. S han m vedg at han er spryte gal, innrmme at bde planen, manifestet og hele hans livsverk var en fantasi han bygget opp i sitt vakuum.
Og her er ingen begrensninger p tidsperspektivet. Her er det ikke noe "maks 21 r, forvaring bla bla bla, kanskje 30 for folkemord" osv, som uansett ikke engang hadde gitt han engang et rs fengsel pr person som dde av hans handlinger. N er jeg ikke veldig oppdatert p tilbudet i slike institusjoner, men jeg tviler p at det innebrer mulighet for utdanning, og lnn pr. dag, som man fr i fengsel i dag. Det lyser "Gjkeredet" av hele greia, og det uten Jack Nicholson oppmuntrende nrvr. Jeg kan ikke si at jeg synes synd p han et sekund. Etterhvert som jeg skriver denne teksten blir jeg bare mer og mer sikker p at en slik straff er den beste for udyret.

Sklart er det flere grunner til ikke like resultatet. Khalid var intervjuet p TV2 i gr, og satte veldig bra ord p flelsen flere av de som var p Utya sikkert fler; frykt. Frykten for at han skal "lure" seg ut, late som om han er frisk og slippe unna. Lure systemet og gjre slike ting igjen. Denne flelsen skal man ikke bagatellisere. Det er s viktig at de som sitter igjen, og de som var der blir tatt godt hnd om i denne situasjonen. Man m forklare nye at dette ikke kan skje. Jeg vet at jeg ikke hadde flt meg veldig hy i hatten p noe som helst vanstrevridd arrangement, om jeg visste at han gikk rundt p gata. I tillegg er det dette med denne rapporten som skal komme hvert 3. r. Om det skal bli et snt mediesirkus rundt han hvert tredje r, for resten av mitt liv vet jeg ikke hva jeg gjr. Og hva jeg ville gjort om jeg var der. Om jeg mistet, et barn, et ssken, en kjreste, og sett ansiktet hans p alle forsidene hvert tredje r.

#3: Ballonger og spebobler!

En sommerdag tidligere i r tok jeg med meg Mari ut og tok bilder! Frst trla vi Trondheim rundt etter ballonger, og det rettes en utrolig stor takk til




som endelig ga oss ballonger! Egon kan legge seg, da de nekter gi bort ballonger til annet enn barn, selv om man er relativt lik et barn, og skal ha det til prosjekt! Mari fant ogs spebobler, som vi ogs tok med. Flaks var det, for de var kuuule!

Her kommer bildene:














#2: Libanon, Here We Come!

Da er det i boks! Med mindre det blir krig i Libanon ilpet av de to neste mnedene stikker jeg og Jonas dit i januar!
Ok, "stikker ned" er kanskje en heftig underdrivelse. Vi reiser ned dit for tre til fem mnd, i regi av Palestinakomiteen i Norge! Hvor fett er ikke det ?!

Vi skal bo og jobbe i flyktningeleiren Rashediyeh, nr byen Tyr. Jobben bestr av solidaritetsarbeid med bla a engelskundervisning, kreative fag, og jeg vil drive damegymmen. Vi skal bo hos en palestinsk familie bestende av mor, far og tre snner.

Jeg gleder meg s vilt at jeg m bite meg i tunga for ikke avslutte alle setninger med utropstegn! Vi reiser mest sannsynlig i midten av januar, men frst skal vi forberedes med bok-lesing, mter, samtaler med folk som har vrt der fr, psykolog-time osv. Psykologitimen er for sjekke om vi er oppegende nok til takle pkjenningene vi kan mte, i forhold til den store vpenbruken, kulturforskjellene og kontrastene.

Tenker oppdatere undervegs i forberedelsesarbeidet, s flg med! :-D




#1: Ta Hverandre I Handa, Og Hold (22|07|2011)

Hsten er i gang for fullt. Lvet blir gulere og vinden blir sterkere, og vitner om at enda en sommer er lagt bak oss. Men denne sommeren blir ikke liggende. Den vil vre med oss for resten av vre liv, og i livene til de som enda ikke lever. For denne sommeren mistet Norge uskylden.

Denne sommeren har vrt den verste, men beste sommeren i hele mitt liv.
Veldig mange av mine venner var p Utya, - men de aller fleste kom tilbake.

Det var det mange som ikke gjorde det. Jeg kjente ikke s mange personlig, ikke s mange jeg trodde jeg ville. Likevel fles det som om jeg mistet 69 venner. Hver eneste n var en person jeg kunne ha kjent. Som jeg skulle nske jeg hadde ftt kjenne.

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke var p Utya den 22. juli 2011. Jeg hadde s og si en billett p vent, som jeg i siste liten ikke kunne ta imot likevel. Jeg mtte jobbe. Ute p havet, ute for tjene penger.

Kl 08.00, den 22. juli gikk jeg ombord p MS Polarlys, for nye uker ombord. I frivakten min mellom lunsj og middag fikk jeg melding av Mamma om at det hadde vrt bombing i Oslo, og at jeg mtte finne meg en TV. Jeg gned powernap-svnen ut av ynene og skrudde p TVen p lugaren. Bildene var som tatt ut fra en amerikans halvcrappy dommedagsfilm. Jeg blunket. Greide ikke ta blikket fra skjermen, selv om det ikke kom mer informasjon, og uten at det var srlige forandringer i bildeinnholdet.

"-Er ikke dette vanlig i Norge?" Stemmen til romkameraten min fra Thailand river meg tilbake til virkeligheten, hvor lette blger gynger i bten, og det er en halvtime til middag.
"-Eehh.. Nei." Jeg er litt perpleks og vet ikke om jeg oppfatter hverken sprsmlet hennes, eller mitt eget svar. Blikket mitt rives mellom henne og skjermen.
"-ja. Snt skjer hele tiden i Thailand og rundt. Snakkes etterp!" s suser hun ut dra mens hret danser etter henne. Blikket mitt glir automatisk tilbake til skjermen og delaggelsene i regjeringskvartalet. Jeg tar opp mobilen og sender meldinger til venner i Oslo og rundt. Alle svarer etterhvert, og vi ender med bare diskutere hvor vannvittig det hele er. Og at det heldigvis var drlig planlagt. Etter arbeidstid og greier. Og i fellesferien. Ganske drlig forsk p terror.

Rett fr jeg m forlate lugaren for dra p jobb forteller en av de at de har hrt om skyting p Utya p radioen. Jeg skjnner ingenting. Kobler ikke sammenhengen i det hele tatt. Tenker det er ungdomsbrk hvor en eller annen kid har tatt med seg en pistol med tre skudd i for banke noen, og kanskje skutt noen i foten. Slr meg til ro med det. Tyser litt, skriver at om det er bombing i regjeringskvartalet og skyting p Utya lukter det Siv Jensen av hele greia.

Helt til hun skriver "De snakker om at ungdommer rmmer ved svmme fra ya. En mann utkledd som politi skyter folk". Jeg har vrt p Utya. Du svmmer ikke hvis du ikke er jvlig redd for ditt eget liv. Jeg fr frysninger. Samtidig som jeg ser p klokken at jeg m g ned for spise. Magen vrenger seg ved tanken. Jeg hopper ned fra kyesengen min og tar p meg arbeidsbuksene og en hvit t-skjorte med Hurtigrute-logoen. Sender melding til et par stykker p ya. Stikker telefonen i lomma og gr ned for spise.

Vegen ned gr som i transe, jeg er ute av min egen kropp. Ikke fr jeg kommer inn i mylderet i messa (spisestue/oppholdsrom for crewet) kommer jeg tilbake i kroppen min. Kvalmen sprer seg i magen, men jeg prver tappert spise. Jeg er fortsatt i sjokk og sier bare

"-Det er skyting p Utya. Jeg skulle ha vrt der"
De andre ser p meg. Har ikke ftt med seg skytingen, vet bare om bomben. Jeg greier ikke si mer, gir opp spisingen. Kaster resten av maten og gr inn i TV-stua de siste ti-minuttene. Imens har de ftt helikoptere over ya, og de filmen den kjre, kjre ya vr, mens lyden er som tatt fra noe annet. Fiction. Oppdiktet.

Til slutt m jeg g opp. Jeg mter kokken i byssa som drar en drlig spk jeg ville ha ledd av. Ville ha svart p. Men jeg klarer ikke le. Klarer ikke engang jukse fram en latter s han ikke skal sprre hva som er galt. S han spr. Stemmen min sprekker. Jeg forteller om Utya. Han henger ikke med. Da han gikk p jobb var fortsatt Oslo den store nyheten. Han skjnner ikke alvoret han heller. Slr en spk om at jeg er med i AUF. Jeg ler fortsatt ikke, bare gr. Trker en enslig tre og prver svelge klumpen i halsen.

Jeg kommer inn p arbeidsplassen min og setter mobilen p lading. Sender melding til mamma og pappa om at de m oppdatere meg. Mamma sender siste nytt fra TV-skjermen, Pappa sender interne rykter fra Arbeiderpartiet.

Middagen gr som alltid, og vi vasker tallerkener og bestikk. Mamma tror det er ti dde, de sa noe snt p nyhetene. Men det kan ha vrt Oslo. Ti dde?! Hjertet mitt blir en klump. Ikke lenge etter fr jeg melding fra pappa, interne rykter sier 25-30 drepte. Klumpen som en gang var hjertet mitt faller. Trene veller opp, jeg presser dem ned. Orker ikke sprsmlene. Orker ikke svare. Jeg svelger og svelger for f bort klumpen i halsen. Jeg kjenner at jeg er blek og kald, men at jeg svetter og stresser. Jeg er tom. S ringer telefonen. Fylkeslederen i SOS Rasisme. Jeg vet hvorfor han ringer. Jeg m jo ta den. Selvflgelig tror han at jeg er der. Lurer p om det gr bra med meg. Da renner det over. Jeg sprekker s det ljomer, trene triller og hulkene er sre. Knrne svikter litt, og jeg m holde meg fast i reolen.

Etter dette er grten ute av kontroll. En av servitrene kommer bort. Klemmer meg, og fr meg til fortelle. Klemmer meg igjen. M g ut igjen. Turistene skal ha maten sin. Overalt p TV-skjermene vises bildene fra Utya og Oslo, men turistene er p ferie. Bryr seg katta om at landet de ferierer i er i sjokk.

Hver gang jeg har tid ringer jeg til mamma. Grter som et barn, mamma grter ogs. Forteller siste nytt, spr meg hvordan jeg har det, om jeg er redd, om jeg tenker p at jeg egentlig skulle ha vrt der. Kokkene spr om det er noe jeg kan gjre. Sklart er det ikke det. De spr om jeg vil ha mat. Kokkens eneste logiske lsning p sorg.

Etter et kort mte med hotellsjefen, enda en sitting og mange trer er arbeidsdagen endelig over. Men soving funker ikke. Jeg slites mellom ikke vil se p TV, og higet etter oppdateringer. Nysgjerrigheten vinner, og jeg blir sittende i TV-stua, grtende og se bilder fra Utya. ya vr. Slitne telt. Hvite laken p stranda.

Morgenen etterp ertallene grusomme. Over 80 drepte p Utya. Jeg grter mye. Vet av et par i trygghet, men fr ikke tak i noen.blir jeg kalt inn p mte med restaurantsjefen og huskonom (sjefene mine). De anbefaler meg g i land. Komme meg bort. Jeg tenker at det kan jeg ikke gjre. Men nr jeg snakker med mamma fr hun meg til skjnne det. "Sandra, du kan ikke vre der nr navnene begynner komme".

Dagen gr sakte, jeg fr ikke gtt i land fr neste dag, det er ingen ledige fly fra Bod, s jeg m vente til Troms. Etter timer med reising mter jeg endelig mamma p Vrnes. Jeg grter i armene hennes og det eneste jeg greier si er "Jeg er sliten".

Etter en natt i min egen seng er det mandag. Dagen gr som i transe, vi kjper roser til rosemarkeringen, og ser nyheter. Rosemarkeringen kommer til slutt, og vi er sent ute. Fr plasser langt unna scenen. Jeg grter gjennom hele markeringen, og store deler av toget, og i ken fram mot Olav Trygvasson-statuen for legge ned blomstene. Jeg skrev et kort til Christopher. Ba han komme hjem raskt.

S ser jeg de; vennene mine som kom hjem. Lisa som baner seg mot meg, og kommer fram. Vi grter og klemmer, og hun ber meg komme til Nova, der alle skal mtes. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Jeg mtte nesten alle. Vi klemte, og grt om hverandre. Hver dag mttes vi etter dette. Vi s nyhetene sammen, hrte navnene sammen, og grt masse. Men det var latter og morro. Nr vi glemte vre triste. Og nr galgenhumoren slo inn for beskytte oss.

S kom dagen hvor alle navnene fra Sr-Trndelag ble lest opp. Rolf Christopher Johansen Perreau. Det lengste navnet av alle, og hver stavelse gjorde like vondt. Jeg holdt Tonje hardt i hnden. Trene rant i strie strmmer. Navnelista tok omsider slutt, og alt man kunne hre var hulking og snufsing. Folk som vred seg i smerte som kom fra innsiden. S hres motorsykler fra utsiden. Og tuting. Vannvittig mye tuting. Motorsykkelbrl og tuting av flere titalls motorsykler. Flere reiser seg og ser ut av vinduet. Grter stanser og vi ser p alle de hardbarka motorsyklistene som ruller sakte forbi og tuter. Tuten for de dde. For de etterlatte. Tuter for oss.

Vi har gtt under faner og flagg

p en lang vei fra natt imot dag.

Hn og spott har vi tlt,

men nr styrke ble mlt

var vi sterkest - vi kjempet i lag.

Det har hendt vre rekker ble brutt

av soldater med kuler og krutt.

Men vr mannsterke hr

med de brukne gevr

sto som fjell, og de seiret til slutt.

Mang en bauta vil st uten navn

- reist av trer, av sult og av savn -

over kvinner med mot

som var stamme og rot

for et mai-lv som vi fikk i favn.

Det fins de som har snudd seg og gtt,

som tror frihet er no' man har ftt.

De vil smi for seg selv,

tror p evner og hell.

Slike folk har vr framtid forrdt.

Nei, n gjelder det mere enn fr!

For hvis samholdet rakner og dr,

venter fiender nok

som vil splitte vr flokk.

Og vr flamme blir aske og glr.

Du skal synge, men aldri i moll!

Du skal kjempe, men aldri med vold!

Tusner sttter vr sak,

s vr stolt og st rak!

Ta hverandre i handa, og HOLD!



Stikkord:
Les mer i arkivet April 2014 Februar 2013 Mars 2012
Sandra Skillingss

Sandra Skillingss

22, Trondheim

Raddis, hippie, og sosialdemokratisk trnder. 1.vara i Trondheim Bystyre for Arbeiderpartiet og styremedlem i AUF i Trondheim. Studerer sosiologi p NTNU Dragvoll. leser denne bloggen N

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits